Etter mye om og men, ble det bestemt at vi skulle ta noen dager fri og dra til New Orleans i løpet av spring break. Ungene hadde fri hele forrige uke, og Per tok fri to dager. De første dagene av ferien ble brukt til å se på hus, kino og litt avslapping ved bassenget. Vi hadde noen fine sommerdager, og bassenget ble faktisk varmt nok til at tom mor hoppet uti. "Litt" kaldt var det dog, men ikke verre enn en kald vestlandsfjord midt på sommeren.
Onsdag etter jobb var bilen ferdigpakket og vi dro av gårde. Nesten seks timers kjøring på 560 km, litt annet enn svingete vestlandsveier. Vi hadde booka oss inn på et hotell i French Quarter. Hotellet lå i gåavstand til sentrum, så bilen fikk lov til å stå i ro noen av dagene.
Torsdagen brukte vi til å bli litt kjent. Vi rusla litt rundt i French Quarter og ned mot Mississippi.
New Orleans ble grunnlagt av franskmennene i 1718, og flere såkalte cajunere flyttet til området da de ble drevet ut av Nova Scotia av engelskmennene på 1800-tallet. Byen er kjent som jazzens fødested, og er på folkemunne kalt den mest unike byen i USA. Kalles også for "the Big Easy", som kanskje forklarer litt hvordan byen er. Området er kjent for sin løssluppenhet og godtar at folk drikker alkohol ute i gatene, så lenge alkoholen er oppi plastglass og ikke i knusbare flasker eller glass.
Selv om det heter French Quarter og franskmennene har fått mye av æren for arkitekturen, er de fleste husene spanskinspirert. Spanjolene var sterk involvert på slutten av 1700-tallet, og det er bygningene fra den tiden som har overlevd. Stålbalkongene har satt sitt preg på French Quarter. Etter to store branner under spansk herredømme er det nesten bare spanskinspirerte hus igjen.
Ettermiddagen ble brukt ombord på dampbåten Natchez, en totimers båttur på Mississippi. Der fikk vi med oss mye historie og en runde innom både industriområdet langs Mississippi og tilbake til sentrum av New Orleans.
Dampbåten Natchez
Dagen etter dro vi på båttur til sumpområdet utenfor New Orleans. Captain Jack tok oss med på en utrolig flott naturopplevelse innover i sumpområdet øst for New Orleans. Det er ganske vanlig at Mississippi går over sine bredder på denne tiden. Bare i løpet av noen dager før vi var der og til den dagen, hadde Mississippi steget med nesten 1 meter. På grunn av dette og at det er parringssesong, var det vanskelig å finne alligatorer. Captain Jack gjorde sitt beste, og til slutt fikk vi se en liten alligator(ca 1 meter) som lå og koste seg i vannet.
Vi fikk se mange andre dyr og flott natur som gjorde at sumpturen i alle fall ble mors høydepunkt på hele turen. Skilpadder var det veldig mange av, og vi fikk også se mange slanger.
Ingen av slangene vi så var giftige, og de fleste er faktisk ikke giftige. Uansett holder jeg meg på lang avstand, om de er aldri på vennlige og ikke giftige.
Vi fikk også se noen store fugler de kalte for Betty Boop, og vi var faktisk så heldig at vi fikk se en bald eagle(hvithodet havørn). Captain Jack var utrolig fornøyd med at vi fikk se den, han hadde bare sett den tre ganger på alle de årene han hadde vært i sumpområdene.
"Betty Boop"
En ugle som ikke helt har skjønt forskjellen på dag og natt
Captain Jack med en minialligator.
Siden vi ikke fikk sett så mye til alligatorene, fikk vi se og holde en liten babyalligator som Jack hadde med seg. Ellers i løpet av sesongen er det ikke vanskelig å se alligatorer i det hele tatt. Uvante som vi er med sånn natur, syns jeg faktisk det var helt greit at det ikke krydde av alligatorer der. Det som var mest imponerende var faktisk naturen med flotte trær og blomster. Da kapteinen et øyeblikk slo av motoren, fikk vi virkelig oppleve hvor majestetisk det var. Utrolig vakkert og nesten lydløst, bare avbrutt av vakre fuglelyder. Skjønner godt at kaptein Jack er stolt av "bakgården" sin.
Ingen bilvei hit
Etter at vi var ferdig med sumpturen, bar det tilbake til hotellet. Endelig ble det badetid. Dersom man hadde dratt på sumptur litt seinere på året, hadde man kunnet bade i elva hvis man hadde lyst. Captain Jack sa i alle fall det, og bevisene hang rundt omkring i trærne: Helt fra Jack var liten og lenge før det, hadde de hengt opp lianer i trærne som de kunne svinge seg fra og hoppe i elva. Ikke vet jeg om det hadde vært så fristende å bade der når man visste at det var tilholdssted for bl.a. alligatorer og slanger. I tillegg ser man ikke så mye nedi vannet, det er gjørmete og brunt hele veien. Jack fortalte det var helt trygt, og både han og barna hans bada ofte der. En annen ting han også nevnte var at han en gang måtte skyte en kjempealligator som hadde tilholdssted rett under brygga der de pleide å fiske og bade. Han hadde prøvd å skremme den bort, ringt myndighetene for å få hjelp til å flytte den, men ingenting hjalp. Da var det bare å finne fram børsa, ett nakkeskudd, så var den trusselen borte.
Dessverre har det skjedd mye i området bare de siste 20-30 årene. Elva stiger, og veldig mye landområde er borte. Dette skyldes selvfølgelig menneskeskapte forandringer som at de har laget kanaler og demninger. Dette har ført til at saltvann har kommet lenger oppover i vannsystemet, og med demninger blir det ikke naturlige oversvømmelser som de har vært vant med i alle år. Trærne dør, og dermed fører elva med seg mer jord lenger nedover og uti havet. Når så orkanene slår til, er ødeleggelsene mye større nå enn de har vært tidligere, bl.a. p.g.a. at det nå ikke har trær og landområder som skjermer mot vann og vind.
Men nå var det egentlig badetid vi var inne på. Bassenget på hotellet har fristet hele tiden, selv om vannet kjentes kaldt ut. Det gjorde ikke noe for Ellen i alle fall. Hun benyttet anledningen og badet og koste seg lenge. Andreas var ikke fullt så ivrig, han koste seg heller på bassengkanten med en god bok sammen med mor og far som heller ikke orket det kalde vannet. Det gjorde godt med en liten pause, og etterpå var det ut igjen for å finne en god restaurant og dagens middag.
Lørdagen hadde vi bare et par ting igjen som vi hadde veldig lyst til å gjøre mens vi var der. New Orleans har et veldig bra WWII museum. Siden Ellen ikke hadde lyst til å dra dit, bestemte vi oss for å splitte lag noen timer. Gutta dro på museum, men vi jentene gikk og rusla i gatene, så litt i butikkene og koste oss nede ved Mississippi. Museet var kjempebra, så da får vi håpe interessen er litt større for Ellen neste gang vi drar dit, så kan mor få sjekke det ut også.
Etter en kort lunsj, dro vi til IMAX for å se filmen om Katrina og dens ødeleggelser i New Orleans og områdene rundt. Veldig informativ og flott film. Vi fikk lære litt om hvordan menneskene har klart å ødelegge mye av det naturlige vernet naturen har for sånne katastrofer. Vi fikk i tillegg en påminnelse på at det er mye vi kan gjøre fremdeles for å reversere det vi har ødelagt. Og selv om vi forandrer på naturen så kan man gjøre det på naturens premisser og likevel tjene på det økonomisk. Det er helt utrolig hvor mye som ble ødelagt etter Katrina, og det er selvfølgelig den fattige delen befolkningen som har lidd mest. Det var over 1500 mennesker som mistet livet da Katrina slo til, og enda mange, mange flere som ble husløse og måtte starte helt forfra igjen. Mange av disse måtte flytte fra New Orleans, de fleste flytta til Texas. Ganske mange av de havna i Houston, og dessverre er det mange av disse som har ødelagt mange av skolene. Disse menneskene var fattige fra før, og etter orkanen fikk de minimalt med hjelp. Det er dessverre sånn her at har du lite ressurser, er du nesten sjanseløs når det gjelder skolegang. Mange av disse er taperne i samfunnet her, og ender opp med å være den delen av statistikken som har dårligst karakter og oppførsel på skolen. Dessverre er det da også disse som ender opp med å servere oss dårlige hamburgere på McDonalds til minimal lønn. En liten digresjon, men etter å ha opplevd USA tidlig på dette århundret og nå åtte år senere, er det ganske lett å se at dette er et land i forfall. Skolene er mye dårligere, servicen blant de man møter på offentlige kontor og i butikker rundt omkring er betraktelig dårligere. Veldig mye av dette kan vi takke 9.11. for og alt det som Bush har gjort ved bl.a. lovendringer i løpet av periodene han har sittet som president.
Nei, over til noe mer hyggelig: Etter Katrinafilmen, var det tid for en liten hestetur rundt French Quarter. Informativt og flott tur, selv om ikke alle hørte hva guiden sa. Ellen og jeg satt foran ved kusken, mens gutta satt bakerst og bare måtte nyte sightseeingen uten lyd.
Da hesteturen var over, var det litt for tidlig til å spise middag, og litt for sent til å dra tilbake til hotellet for ev. en ny baderunde. Så vi rusla bare rundt litt og så på folk og fe som var i byen. Vi dumpa borti noen gatedansere som akkurat skulle sette i gang et show. Siden vi hadde så god tid, ble det til at vi satte oss ned for å se på. Og for et show de holdt, de var kjempeflinke til å danse, i tillegg hadde en ganske god sans for humor. De brukte publikum og tilfeldig forbipasserende til å lage vitser om og med de. Et av de bedre gateshowene vi har sett på lenge. Og for Andreas tror jeg nok det var et av høydepunktene på turen, han forsto mange av vitsene og likte showet veldig godt.
En av flere spåmenn
Rester fra Mardi Gras
På hjemveien dagen etter, stoppa vi innom Laura Plantation som lå rett vest for New Orleans. Dette var en positiv overraskelse. Plantasjen var utrolig godt bevart og flott restaurert etter en stor brann for noen år siden. Guiden vi hadde var veldig behagelig og fortalte mange historier fra plantasjelivet og også hvordan slavene hadde det. Tidligere har vi vært på guidet omvisning på plantasjer i sørstatene, og der var det bare så vidt de nevnte slavene. Der skrøyt de mer om hvor godt drevet plantasjene var og hvor flott og fint alt var. Her fikk vi mer forståelsen av hvordan livet virkelig har vært på den tiden. Det som var så unikt med denne, var at de hadde dokumentert så utrolig mye fra en av de som egentlig skulle overta plantasjen en dag. Hun(Laura), bestemte seg tidlig for at hun ikke ville ta over plantasjen og drive den fordi hun innså at det var et dårlig liv og sånn ville ikke hun ha det. Hun takket nei til å være President over plantasjen og lede familiebedriften videre. Hun har skrevet ned mye av hvordan livet var på den tiden, hvordan plantasjen ble drevet og hvordan folkene som bodde der hadde det. I Louisiana på den tiden spilte det ingen rolle om det var gutt eller jente som skulle ta over familiebedriften, eller om det var førstefødte. Det var den smarteste av barna som skulle ta over. De som eide plantasjen i dag, har gjort en utrolig god jobb med å pusse opp igjen og finne ut hvordan livet har vært på plantasjen. Absolutt verdt en titt innom om man skulle være så heldig å være på disse kanter.
New Orleans er i alle fall en by jeg kunne tenkt meg å dratt tilbake til. Mye vi ikke har sett enda og mye mer vi har å utforske. En annen morsom ting ved New Orleans er åpenheten til folkene der. Vi kom i snakk med en dame som hadde vært i New Orleans mange ganger, og hun satt igjen med samme inntrykk som oss, at det er en spennende og sammensatt by, finnes ikke maken noe annet sted. Hun kunne forresten fortelle oss at like ved der vi var, så bodde Brad Pitt og Angelina Jolie, og på andre siden av gaten bodde Nicolas Cage. Mange selebre, men vi så ingen. Men vi har da i alle fall handlet på samme butikk som Brad Pitt og nå vet vi hvor de bor!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar