Springbreak

Springbreak ble i år planlagt litt seint og vi var usikre på hvor vi skulle dra. Skulle vi prøve oss på ski igjen eller var det på tide med sol og varme...Etter mye fram og tilbake og litt familieråd, ble det til at vi takket ja til å tilbringe tiden i Vail i Colorado sammen med familien Donald.

Bilen ble pakket og var kjøreklar fredag etter skoletid, og vi kjørte så langt vi bare orket de to første dagene. Dermed ble det en kort tur på søndag der vi kunne legge inn litt sightseeing. Stoppen denne gangen ble Royal Gorge Bridge i Canon City. Det er USA´s største hengebro, 384 meter lang og med en høyde på 291 meter rett ned til Arkensas elven. Rundt broen er det bygd opp en temapark med mange ulike aktiviteter. Vi tok gondolbanen over elva, så litt på noen ville dyr, en liten cowboylandsby og gikk over broen tilbake. Det må sies at det det var det naturmessige som imponerte mest.

I Vail hadde vi leid leilighet og lot bilen stå siden vi kunne ta buss rett bort til heisanlegget. Der fikk vi fire flotte dager, med påskestemning, flott vær, flotte bakker og utrolig bra snøforhold. Siste natten før vi skulle reise hjem kom det 10-15 cm snø, og det var med tungt hjerte vi satte oss i bilen i steden for å dra opp i bakkene igjen.

Noen av kveldene var vi i Vail og spiste sammen med vennene våre. Den første kvelden feiret vi bursdag for Linda som fylte 45.

På tilbaketuren ble det ikke like mye sightseeing, men vi stoppet innom et par antikvitetshandlere. På det ene stedet var det så mye forskjellig og så fullt av de merkeligste ting, at vi ble helt metta av antikviteter en stund. Mye skrot, men også en del morsomme og fine ting innimellom.

Ikke det mest spennende landskapet i Texas akkurat.

Litt føreropplæring underveis.

Sånn kan man også ha det på tur.

nesten som hjemme....

Mye smålandsbyer og forlatte steder.

Endelig litt fjell.

En rådyrflokk langs veien.

Litt stor stol!!

Royal Gorge Bridge.

Gondolbanen.

På toppen av The Rockies, 3.430 m.o.h.

Klar for tur.

Andrew og Andreas.

Sliten etter en lang dag i bakken.

I Vail.

Nesten alle, minus en fotograf.

En ny flott dag.

Endeløst med fjell.

Klar, ferdig, gå...

Trenger en pust i bakken.

Kvikk lunsj må med på tur.

Sommerdekk, snøfall og vi skal hjem.

På vei ned fra fjellene.

Kjørte innom Springfield på veien hjem.

En av antikvitetesbutikkene.

Litt av det som var utenfor.

Lunsj på vei hjem, her var vi helt alene på et bbq sted, men maten var kjempegod.

Birkebeinern

Forrige helg gikk både en drøm og et ønske i oppfyllelse for Per. Han fullførte den amerikanske Birkebeineren. Etter å ha gått halv Birkebeiner i 1979, fordi han ikke var gammel nok til å gå hele distansen, fikk han nå endelig sjansen til å gå hele distansen. Vel, han kunne vel gjort det i mellomtiden en eller annen gang, men denne gangen var det et hand shake med lovnad om å være med, pluss anledning til å ta en helg langt oppi nord for å gå de 54 km som kreves for å få medaljen som bød seg.

Etter flere treningsturer på rulleski i Bushparken, var de tre gutta på tur så klare som de noen gang kunne blitt med trening uten snø hele vinteren. Bortsett fra de dagene vi fikk gå på langsrennsski i Minneapolis i jula.

Etter en overnatting hos Sandy og Clayton med god mat og godt selskap, bar det videre til Hayward og overnatting hos Scott i Hayward WI. Dagen derpå bar det videre i skolebuss til Cable der løpet startet fra. Med starttemperatur på -20 celsius, var det vanskelig å holde varmen, selv om det steg til -15 etterhvert. Det ble mange kalde kilometer, men de kom seg i mål alle tre. Dagens beste kommentar fra en av de frivillige: "You look frosty", da Per kom inn til en drikkestasjon med frostrøyken rundt seg og bare såvidt han klarte å bevege leppene for å si noe. (måtte faktisk drikke tre kopper med varm vann for å få igang kjeften)

Vel framme i Hayward ventet en god og varm suppe før de kjørte tilbake til Scott og ny overnatting før retur til Minneapolis dagen etter.

Scott er en av de som åpner huset sitt for disse gærne langrennløperne som skal gå i sporene til birkebeinerne Skevla og Skrukka. Hayward er en liten by i nord Wisconsin med ca 2.000 innbyggere som tar imot de ca 12.000 birkebeinerne. Scott jobber mye med skogsdrift og i tillegg pusser opp og passer på de mange hyttene i området. En likandes kar som gleder seg til hvert år han får litt selskap under birkebeinerdagene.

Her er oppløpet til mål

Målområdet i Hayward

Det fyres godt hos Scott

Åsmund er snart klar

Heftig smøring må til

Ser kaldt ut...

ser veldig kaldt ut....

Fra en av matstasjonene

Noen kalde frivillige, som gjorde en utrolig flott jobb

Flotte løyper

Tømmer (bl.a eik) som skal bli til ved hos Scott

Tørka rådyrskrotter som er hengt opp til fuglemat

Mer ved

Husverten Scott forteller røverhistorier

På vei sørover tilbake til Minneapolis

Sivilisasjonen i Minneapolis