Customer service sucks

Vel tilbake til Houston har hverdagen tatt oss igjen. Denne uken har det vært frustrasjoner over offentlige kontoret og tjenestene de tilbyr som har vært størst. Det viktigste og kanskje det vanskligste nå er for meg å få greencard. Etter å ha fått godkjent alle papirer og søknaden var innvilget, fikk jeg i desember beskjed om at jeg ville få tilsendt greencard i løpet av 30 dager. Hvis jeg ikke hørte noe innen 30 dager, skulle jeg ringe å gi beskjed. Dette gjorde vi så. Den første gangen fikk vi beskjed om at siden vi hadde fått adresse her i Houston så måtte vi gi beskjed om adresseendring(opprinnelig hadde vi kun adresse til Per sin jobb). Dette gjorde vi så, og ventet nye 30 dager.

Ringte så igjen, denne gangen ringte Per som fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe før jeg tok kontakt med de pr telefon. Dette gjorde jeg så, men fikk da ny beskjed om at jeg bare måtte smøre meg med tålmodighet og vente. Vel, så ventet vi da. Men hvor tålmodig må man være her da....så vi prøvde å skrive brev i steden for, det pleier ofte å hjelpe. Men neida, da fikk vi bare tilbake et standard brev om at søknaden var innvilget og vi ville få nærmere beskjed seinere. Vel, da var det bare å prøve å ringe igjen. Denne gangen fikk jeg heldigvis dama til å lage en ny sak for å sjekke hvordan saken lå an. De som man ringer til kan nemlig ikke sjekke mer enn status på saken, og det er akkurat det samme som vi kan gjøre på nettsidene deres. Etter en halvtimes prat med dama, fikk jeg nytt saksnummer og beskjed om å vente igjen. 

Noen dager senere,fikk vi to brev i postkassa. Den ene fortalte at vi hadde fått nytt saksnummer og måtte gi beskjed dersom vi ikke hadde hørt noe innen 30 dager. Det andre brevet fortalte endelig hva som hadde skjedd. De hadde sendt ut greencardet mitt i desember!! Siden vi ikke har mottatt det, må vi sende inn ny søknad om at kortet enten er stjålet, mistet eller ikke mottatt. Jeg må i tillegg finne fra alle dokumenter som de har sett før og må møte opp personlig en eller annen gang for å ta nye fingeravtrykk før de ev. kan utstede nytt kort. Den gode nyheten er at visumet mitt som jeg trodde gikk ut i mai, varer ett halvt år til!! Så da får vi håpe at jeg får tilsendt greencard innen det. 

I tillegg til alt dette rotet, har jeg hatt en annen frustrerende opplevelse med telefonselskapet. Jeg måtte bytte abonnement og prøvde meg først på internett. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det, så da dro jeg likegodt  tilbake til forhandleren som solgte meg telefon. Der ordnet de med nytt abonnement, enkelt og greit. Men da jeg skulle betale, fikk jeg beskjed om at jeg måtte bruke koden på kredittkortet for å få betalt. Vel, siden jeg aldri har blitt bedt om det før her, så husket jo ikke jeg den koden. Spurte pent om jeg kunne ordne dette selv på internett. Ja, selvfølgelig sa han og det skulle gå ganske greit. Vel hjemme igjen, prøvde jeg på nytt og fant fort ut av hvordan det skulle gjøres. Dessverre var det en feil på nettsidene deres så jeg fikk ikke fullført betalingen. Vel, vel, enkleste må da være å dra tilbake til forhandleren med koden og betale der tenkte jeg da. Dro så i full fart tilbake mens Andreas var på fotballtrening. Fikk betalt og telefonen fungerte igjen med en gang. Glad og lykkelig for det, men ikke fullt så glad for at denne gangen trengte jeg ikke kode, kunne bare dra kortet og signere. "Ja, sånn er det bare", fikk jeg beskjed om da jeg i min store frustrasjon ga beskjed om at dette kunne de vel ha gjort første gangen jeg var der. Så ikke ut som om han brydde seg i det hele tatt med at jeg hadde måtte bruke en hel ettermiddag på noe han kunne ordnet på 123....

I forbindelse med flyttingen vår nå, må vi selvfølgelig bytte leverandører av strøm, telefon, tv osv. Heldigvis er det Per som har blitt ekspert på disse tingene, så da får han lov tl å ta seg av dette. Her er det nok av frustrasjoner å bryne seg på. Bare for å si opp strømmen, brukte han en halv time og tre(eller var det fire) personer han snakket med. Han måtte oppgi kundenummer, telefonnummer og alle personalia til alle han snakket med. Dette tar jo selvfølgelig lang tid, de må skrive ned alt dette og finne oss fram på skjermen for hver gang. Utrolig at de kan ha tid og ressurser til alt dette.

En av dagene denne uka kom Per glad og lykkelig hjem fra jobb og kunne fortelle at i dag hadde han brukt bare fem minutter på å avbestille tv og internett. Han var nesten forundret over hvor hvor effektiv de hadde klart å være.

Det jeg forundrer meg litt over ved disse tingene, er hvorfor har det blitt sånn. USA har sendt mennesker på månen, de er langt framme når det gjelder tekniske produkter. Likevel klarer de ikke å gjøre noe så enkelt som bestilling av strøm o.l. enkelt og greit med noen få tastetrykk. Kanskje er det alle valgmulighetene man skal ha, eller man kanskje sikre seg på alle bauger og fronter i tilfelle det skulle bli søksmål??? 

En ting er at man er ny i landet og ikke aner helt hvordan systemet fungerer og blir gjerne frustrert over at de ikke gjør det på den enkleste måten, som selvfølgelig er den måten vi er vant til. Noe annet er all den tiden forbrukerne bruker her på offentlige og private tjenester. 

Noe vi nordmenn ikke er vant til er jo sjekker. Det brukes fremdeles flittig her borte. Ser stadig vekk noen i køen på butikken som drar fram sjekkheftet når de skal betale. Og når vi skal betale husleie, strøm, internett, tv osv, så er det sjekk som må sendes i posten. Det må da være utrolig tungvint og ikke minst dyrt for bankene. Og ikke er det sikkert heller for det er da ikke alltid det er dekning på disse sjekkene. Men det er kanskje bedre enn å bruke kredittkort. For kreditt er de veldig flinke til å bruke her. Vi som er vant til debitkort, har nå gått helt over til å bruke kredittkort. Når vi kom til USA hadde vi ingen kredittverdighet. Den beste måten å opparbeide kreditt på her er å bruke kredittkortet og betale regningen innen tidsfristen. Vi var så heldige at vi fikk en god bankforbindelse via jobben til Per og fikk kredittkort med en gang. Det tar 4-6 måneder før kreditten er opparbeidet, og erfaringsmessig så vil vi da få mange tilbud om nye kredittkort siden vi er så flinke til å betale regningen våre. 

En annen ting som forundrer meg her er hvor lojale de ansatte er til kundepolitikken de fleste har. En kollega av Per som flyttet hit, fikk ikke lov til å bestille kabeltv siden han ikke hadde noen kredittverdighet her. Han tilbød seg å betale alt på forskudd, gjerne ett år i forveien. En sånn kunde må jo være veldig verdifull, men nei, kundepolitikken dere sa at det kunne de ikke gjøre, han måtte vente til kredittverdighet var på plass, så kunne han kontakte de igjen for å kabeltv. Uforståelig!!!

Etter mye klaging og forundring over hvordan systemet her virker, må jeg jo prøve å dra fram mye av det positive også her da. En av favorittbutikkene til Per, Macy´s, tilbød han faktisk kredittkort etter et kjøp selv om kreditten våres ikke er fullt opparbeid enda. Ved å godta kredittkortet, ville vi få $50 i avslag på det første kjøpet og i tillegg 10% avslag på alt vi kjøpte resten av den helgen, pluss noen andre ting jeg har glemt. Selvfølgelig er det jo for at vi skal handle mye hos de, men det gjør vi jo uansett så hvorfor ikke få litt ekstra avslag....husholdningene består jo tross alt av en sunnmøring og en nordlending.... 

Og de aller, aller fleste man treffer på her, er hyggelige og smilende. Kommentar vi ofte hører er: Hello, how are you?....Thank you for shopping at.....Have a nice day....Have a good one....Did you find everything to your satisfaction....Have a wonderful weekend....Excuse me, I am sorry....

Litt uvant for oss, men hyggelig er det jo, tenk hvis Ola på Kiwi´n i Son hadde begynt med: Takk for at du handlet på Kiwi... Fant du det du trengte i dag??

Og rett som det er når man står i kø for å betale, så begynner de andre i køen å prate med deg akkurat som om du var en de kjente godt fra før. Uvant i begynnelsen, men du verden så hyggelig. Jeg blir vel en sånn som begynner å prate med gud og hvermannsen etter hvert jeg også, stakkars mine barn, de blir vel flaue på sin mors vegne.....

Corpus Christi

I år har vi brutt nesten alle påsketradisjonen vi har innarbeid de siste 10-15 årene. Nesten hvert år har vi brukt påskeferien til skiferie på Strandafjellet. Men i år ble det ingen kvikk-lunsj, appelsin, ski på beina eller topptur. Eneste tradisjonen vi klarte å holde på var påskeeggjakt. Vi rakk akurat å være med på San Brisas sin påskeeggjakt torsdag før vi dro til Corpus Christi. Rett etter at ungene var ferdig på skolen(ingen skolefri på skjærtorsdag her nei), var det å finne fram påskekurver og ut og leite etter egg på den lille golfbanen vi har her. En hel haug med unger ble sluppet løs samtidig for å finne disse små plasteggene med godteri inni. Dessverre for de minste barna og de som ikke var så raske, ble det noe urettferdig. De raskeste fant selvfølgelig de fleste, og for noen av de små var det nesten hjerteskjærende å se hvor lei seg de ble. En liten gutt fikk til og med egget han akkurat skulle til å ta, snappet bort av en annen mamma som ga egget til sitt barn. Ikke akkurat lett å være liten da nei. De fleste hadde det moro lell.



Påskeeggjakt på golfbanen

Etter litt godterispising(Ellen og Andreas fant ikke mange de heller, de sto for langt bak i køen før de sluppet løs), bar det av gårde til Corpus Christi. Utrolig passende siden det er påske. Det tar ca fire timer å kjøre nedover dit. Rett utenfor Corpus Christi har de noen flotte, lange sandøyer som går langs kysten. Padre Island er den største og strekker seg helt ned til grensa mot Mexico. Rett nord for Padre Island ligger Mustang Island, det var der vi overnatta.

Fredagen tilbrakte vi på badestranda med lettere overskyet vær, men du verden så deilig med litt strandliv. Både store og små storkoste seg i bølgene. Bare noen få meter fra strandkanten så vi innimellom fisker som hoppet og svømte rundt beina våres. Den største vi så måtte være nesten 30 cm lang(nei, det er helt sant, og fisken har heller ikke vokst i fantasien siden vi så den). Ellen syntes det var litt skummelt, så etterhvert ble det sandslottbygging i steden for.



Deilig i havet.



Førstemann gravd ned....

Lørdagen var det kaldt og overskya så vi brukte dagen til litt sightseeing langs Padre Island og dro inn til Corpus Christi. Der endte vi opp på byens akvarium. Rett før vi kom til til akvariet fikk vi nok en gang se hva som kan skje når folk kjører for fort. Rett foran oss var det en som hadde det veldig travelt med å komme forbi med en annen bil, og det gikk ikke så bra. Bilene dunka såvidt inn i hverandre, og den travle sjåføren og bilen hans spant rundt på motorveien. Heldigvis gikk det bra, ingen personskader og ingen andre biler var involvert.


Andreas jakter på småfuglene.


Pelikan

Vi brukte noen timer i akvariet og fikk se barracuda, hai, delfiner, skilpadder, oter, mange karibiske fisker, de hadde også en flott avdeling med fisker og andre vanndyr fra amazonas. På vei tilbake til hotellet var vi også så heldige å se delfiner i havet. Vi så flere flokker og noen av delfinene hoppet og spratt foran baugen på et frakteskip.



En av delfinene vi så.



Tid for litt lek....

Søndagen fikk vi også noen timer på badestranda før vi dro hjem. Solen skinte fra en skyfri himmel, og med litt vind gjorde det ingenting at temperaturen gikk over 30℃. Vi fikk både badet, solt oss og bygd nye sandslott.


Det ble også gjort innkjøp av nye kjæledyr til unga. Vel, ikke så mye til å kjæle med, men de kjøpte seg hver sin eremittkreps. En liten plastboks, noen skjell, litt mat og et par eremittkreps så var vi der igjen. Damen i butikken fortalte masse om hvordan man skulle behandle de og hvor ofte man skulle bytte skjell osv. Her er det ungene som skal ta ansvar og med en gang etter at vi kom hjem, satte de seg ned og laget arbeidsliste. Dessverre kan det se ut som om i alle fall den ene har dødd. Andreas har vært helt fortvilet de siste dagene siden eremittkrepsen ikke har beveget seg, den bare henger utenfor skallet sitt. Og Ellen sin er det heller ikke mye liv i, men den holder seg inni skallet så da får vi se den litt an en stund. De kan visst legge seg til og se ut som om de er død innimellom, men plutselig så er det liv i de igjen. Ser nok ut som om vi må en tur tur innom dyrebutikken for å få erstatta den som garantert er død.



Gode venner:)


Tilbake i Houston lå det en pakke og venta på oss fra mormor; der var det bl.a. kvikk-lunsj, endelig litt smak av påske, selv om det hverken ble toppturer eller fisketurer som vi også pleier å få med oss i morfar sin båt i påska.