New Orleans

Etter mye om og men, ble det bestemt at vi skulle ta noen dager fri og dra til New Orleans i løpet av spring break. Ungene hadde fri hele forrige uke, og Per tok fri to dager. De første dagene av ferien ble brukt til å se på hus, kino og litt avslapping ved bassenget. Vi hadde noen fine sommerdager, og bassenget ble faktisk varmt nok til at tom mor hoppet uti. "Litt" kaldt var det dog, men ikke verre enn en kald vestlandsfjord midt på sommeren.

Onsdag etter jobb var bilen ferdigpakket og vi dro av gårde. Nesten seks timers kjøring på 560 km, litt annet enn svingete vestlandsveier. Vi hadde booka oss inn på et hotell i French Quarter. Hotellet lå i gåavstand til sentrum, så bilen fikk lov til å stå i ro noen av dagene.

Torsdagen brukte vi til å bli litt kjent. Vi rusla litt rundt i French Quarter og ned mot Mississippi. 

New Orleans ble grunnlagt av franskmennene i 1718, og flere såkalte cajunere flyttet til området da de ble drevet ut av Nova Scotia av engelskmennene på 1800-tallet. Byen er kjent som jazzens fødested, og er på folkemunne kalt den mest unike byen i USA. Kalles også for "the Big Easy", som kanskje forklarer litt hvordan byen er. Området er kjent for sin løssluppenhet og godtar at folk drikker alkohol ute i gatene, så lenge alkoholen er oppi plastglass og ikke i knusbare flasker eller glass.

Selv om det heter French Quarter og franskmennene har fått mye av æren for arkitekturen, er de fleste husene spanskinspirert. Spanjolene var sterk involvert på slutten av 1700-tallet, og det er bygningene fra den tiden som har overlevd. Stålbalkongene har satt sitt preg på French Quarter. Etter to store branner under spansk herredømme er det nesten bare spanskinspirerte hus igjen.

Ettermiddagen ble brukt ombord på dampbåten Natchez, en totimers båttur på Mississippi. Der fikk vi med oss mye historie og en runde innom både industriområdet langs Mississippi og tilbake til sentrum av New Orleans.

Dampbåten Natchez

Dagen etter dro vi på båttur til sumpområdet utenfor New Orleans. Captain Jack tok oss med på en utrolig flott naturopplevelse innover i sumpområdet øst for New Orleans. Det er ganske vanlig at Mississippi går over sine bredder på denne tiden. Bare i løpet av noen dager før vi var der og til den dagen, hadde Mississippi steget med nesten 1 meter. På grunn av dette og at det er parringssesong, var det vanskelig å finne alligatorer. Captain Jack gjorde sitt beste, og til slutt fikk vi se en liten alligator(ca 1 meter) som lå og koste seg i vannet. 

Vi fikk se mange andre dyr og flott natur som gjorde at sumpturen i alle fall ble mors høydepunkt på hele turen. Skilpadder var det veldig mange av, og vi fikk også se mange slanger.

Ingen av slangene vi så var giftige, og de fleste er faktisk ikke giftige. Uansett holder jeg meg på lang avstand, om de er aldri på vennlige og ikke giftige. 

Vi fikk også se noen store fugler de kalte for Betty Boop, og vi var faktisk så heldig at vi fikk se en bald eagle(hvithodet havørn). Captain Jack var utrolig fornøyd med at vi fikk se den, han hadde bare sett den tre ganger på alle de årene han hadde vært i sumpområdene.

"Betty Boop"

En ugle som ikke helt har skjønt forskjellen på dag og natt

Captain Jack med en minialligator.

Ja, det er jeg som holder den!!

Siden vi ikke fikk sett så mye til alligatorene, fikk vi se og holde en liten babyalligator som Jack hadde med seg. Ellers i løpet av sesongen er det ikke vanskelig å se alligatorer i det hele tatt. Uvante som vi er med sånn natur, syns jeg faktisk det var helt greit at det ikke krydde av alligatorer der. Det som var mest imponerende var faktisk naturen med flotte trær og blomster. Da kapteinen et øyeblikk slo av motoren, fikk vi virkelig oppleve hvor majestetisk det var. Utrolig vakkert og nesten lydløst, bare avbrutt av vakre fuglelyder. Skjønner godt at kaptein Jack er stolt av "bakgården" sin.

Ingen bilvei hit

Etter at vi var ferdig med sumpturen, bar det tilbake til hotellet. Endelig ble det badetid. Dersom man hadde dratt på sumptur litt seinere på året, hadde man kunnet bade i elva hvis man hadde lyst. Captain Jack sa i alle fall det, og bevisene hang rundt omkring i trærne: Helt fra Jack var liten og lenge før det, hadde de hengt opp lianer i trærne som de kunne svinge seg fra og hoppe i elva. Ikke vet jeg om det hadde vært så fristende å bade der når man visste at det var tilholdssted for bl.a. alligatorer og slanger. I tillegg ser man ikke så mye nedi vannet, det er gjørmete og brunt hele veien. Jack fortalte det var helt trygt, og både han og barna hans bada ofte der. En annen ting han også nevnte var at han en gang måtte skyte en kjempealligator som hadde tilholdssted rett under brygga der de pleide å fiske og bade. Han hadde prøvd å skremme den bort, ringt myndighetene for å få hjelp til å flytte den, men ingenting hjalp. Da var det bare å finne fram børsa, ett nakkeskudd, så var den trusselen borte.

Dessverre har det skjedd mye i området bare de siste 20-30 årene. Elva stiger, og veldig mye landområde er borte. Dette skyldes selvfølgelig menneskeskapte forandringer som at de har laget kanaler og demninger. Dette har ført til at saltvann har kommet lenger oppover i vannsystemet, og med demninger blir det ikke naturlige oversvømmelser som de har vært vant med i alle år. Trærne dør, og dermed fører elva med seg mer jord lenger nedover og uti havet. Når så orkanene slår til, er ødeleggelsene mye større nå enn de har vært tidligere, bl.a. p.g.a. at det nå ikke har trær og landområder som skjermer mot vann og vind.

Men nå var det egentlig badetid vi var inne på. Bassenget på hotellet har fristet hele tiden, selv om vannet kjentes kaldt ut. Det gjorde ikke noe for Ellen i alle fall. Hun benyttet anledningen og badet og koste seg lenge. Andreas var ikke fullt så ivrig, han koste seg heller på bassengkanten med en god bok sammen med mor og far som heller ikke orket det kalde vannet. Det gjorde godt med en liten pause, og etterpå var det ut igjen for å finne en god restaurant og dagens middag.

Lørdagen hadde vi bare et par ting igjen som vi hadde veldig lyst til å gjøre mens vi var der. New Orleans har et veldig bra WWII museum. Siden Ellen ikke hadde lyst til å dra dit, bestemte vi oss for å splitte lag noen timer. Gutta dro på museum, men vi jentene gikk og rusla i gatene, så litt i butikkene og koste oss nede ved Mississippi. Museet var kjempebra, så da får vi håpe interessen er litt større for Ellen neste gang vi drar dit, så kan mor få sjekke det ut også.

Etter en kort lunsj, dro vi til IMAX for å se filmen om Katrina og dens ødeleggelser i New Orleans og områdene rundt. Veldig informativ og flott film. Vi fikk lære litt om hvordan menneskene har klart å ødelegge mye av det naturlige vernet naturen har for sånne katastrofer. Vi fikk i tillegg en påminnelse på at det er mye vi kan gjøre fremdeles for å reversere det vi har ødelagt. Og selv om vi forandrer på naturen så kan man gjøre det på naturens premisser og likevel tjene på det økonomisk. Det er helt utrolig hvor mye som ble ødelagt etter Katrina, og det er selvfølgelig den fattige delen befolkningen som har lidd mest. Det var over 1500 mennesker som mistet livet da Katrina slo til, og enda mange, mange flere som ble husløse og måtte starte helt forfra igjen. Mange av disse måtte flytte fra New Orleans, de fleste flytta til Texas. Ganske mange av de havna i Houston, og dessverre er det mange av disse som har ødelagt mange av skolene. Disse menneskene var fattige fra før, og etter orkanen fikk de minimalt med hjelp. Det er dessverre sånn her at har du lite ressurser, er du nesten sjanseløs når det gjelder skolegang. Mange av disse er taperne i samfunnet her, og ender opp med å være den delen av statistikken som har dårligst karakter og oppførsel på skolen. Dessverre er det da også disse som ender opp med å servere oss dårlige hamburgere på McDonalds til minimal lønn. En liten digresjon, men etter å ha opplevd USA tidlig på dette århundret og nå åtte år senere, er det ganske lett å se at dette er et land i forfall. Skolene er mye dårligere, servicen blant de man møter på offentlige kontor og i butikker rundt omkring er betraktelig dårligere. Veldig mye av dette kan vi takke 9.11. for og alt det som Bush har gjort ved bl.a. lovendringer i løpet av periodene han har sittet som president.

Nei, over til noe mer hyggelig: Etter Katrinafilmen, var det tid for en liten hestetur rundt French Quarter. Informativt og flott tur, selv om ikke alle hørte hva guiden sa. Ellen og jeg satt foran ved kusken, mens gutta satt bakerst og bare måtte nyte sightseeingen uten lyd.

Da hesteturen var over, var det litt for tidlig til å spise middag, og litt for sent til å dra tilbake til hotellet for ev. en ny baderunde. Så vi rusla bare rundt litt og så på folk og fe som var i byen. Vi dumpa borti noen gatedansere som akkurat skulle sette i gang et show. Siden vi hadde så god tid, ble det til at vi satte oss ned for å se på. Og for et show de holdt, de var kjempeflinke til å danse, i tillegg hadde en ganske god sans for humor. De brukte publikum og tilfeldig forbipasserende til å lage vitser om og med de. Et av de bedre gateshowene vi har sett på lenge. Og for Andreas tror jeg nok det var et av høydepunktene på turen, han forsto mange av vitsene og likte showet veldig godt.

En av flere spåmenn

Rester fra Mardi Gras

På hjemveien dagen etter, stoppa vi innom Laura Plantation som lå rett vest for New Orleans. Dette var en positiv overraskelse. Plantasjen var utrolig godt bevart og flott restaurert etter en stor brann for noen år siden. Guiden vi hadde var veldig behagelig og fortalte mange historier fra plantasjelivet og også hvordan slavene hadde det. Tidligere har vi vært på guidet omvisning på plantasjer i sørstatene, og der var det bare så vidt de nevnte slavene. Der skrøyt de mer om hvor godt drevet plantasjene var og hvor flott og fint alt var. Her fikk vi mer forståelsen av hvordan livet virkelig har vært på den tiden. Det som var så unikt med denne, var at de hadde dokumentert så utrolig mye fra en av de som egentlig skulle overta plantasjen en dag. Hun(Laura), bestemte seg tidlig for at hun ikke ville ta over plantasjen og drive den fordi hun innså at det var et dårlig liv og sånn ville ikke hun ha det. Hun takket nei til å være President over plantasjen og lede familiebedriften videre. Hun har skrevet ned mye av hvordan livet var på den tiden, hvordan plantasjen ble drevet og hvordan folkene som bodde der hadde det. I Louisiana på den tiden spilte det ingen rolle om det var gutt eller jente som skulle ta over familiebedriften, eller om det var førstefødte. Det var den smarteste av barna som skulle ta over. De som eide plantasjen i dag, har gjort en utrolig god jobb med å pusse opp igjen og finne ut hvordan livet har vært på plantasjen. Absolutt verdt en titt innom om man skulle være så heldig å være på disse kanter.

New Orleans er i alle fall en by jeg kunne tenkt meg å dratt tilbake til. Mye vi ikke har sett enda og mye mer vi har å utforske. En annen morsom ting ved New Orleans er åpenheten til folkene der. Vi kom i snakk med en dame som hadde vært i New Orleans mange ganger, og hun satt igjen med samme inntrykk som oss, at det er en spennende og sammensatt by, finnes ikke maken noe annet sted. Hun kunne forresten fortelle oss at like ved der vi var, så bodde Brad Pitt og Angelina Jolie, og på andre siden av gaten bodde Nicolas Cage. Mange selebre, men vi så ingen. Men vi har da i alle fall handlet på samme butikk som Brad Pitt og nå vet vi hvor de bor!!!

Flytting??

Etter mye om og men har vi bestemt oss for å se oss om etter hus i Katy. Katy ligger rett utenfor Houston, og fordelen med å flytte dit er bedre skoler. Vi har ikke vært helt fornøyd med skolen til Andreas, der har vi jobbet mye for å få gutten til å trives. Han trives sånn noenlunde, men sliter med å finne ut av hvordan tingene fungerer. Og det vi er mest frustrert over er at de ikke legger tingene til rette for han. Vi forventer ikke mye, men forventer i alle fall at vi får tilbakemelding dersom han ikke gjør som han skal.

Det virker for oss som at lærerne har altfor mye å gjøre. Andreas er en elev som gjør som forventet, leverer det han skal og dersom han ikke får med seg alt, kan det virke som om det ikke er så nøye. Vi mistenker at de ha mange elever som ikke gjør det som er forventet, og Andreas som er ny, forventer de nok ikke all verden av. Vi har hatt to møter med lærerene hans, og er ikke fornøyd med det vi har erfart. Det hadde vært veldig enkelt å få Andreas til å bli venne seg til denne skolen, men det ser ikke ut som de er så veldig interessert. Bl.a. har vi fått beskjed om han er for god i engelsk så han må ta taks testen(en test alle i Texas må ta for å se om de kan gå opp til 8. klasse neste år) som alle andre. Helt greit, men da mener vi at han i alle fall burde få bruke engelsk/norsk ordbok. Da får vi bare beskjed om at det kan han ikke. Når vi snakker med den private mattelæreren til Andreas som har greie på dette, får vi vite at det har han krav på, de har bare ikke dokumentert det. Det er bare en av mange ting som gjør at vi nå framskynder flytting. I utgangspunktet hadde vi tenkt å bo på San Brisas i 1 1/2 år, før vi ev. skulle flytte når de begge måtte skole uansett.

Når så en kollega av Per hadde ledig hus fra sommeren av, var vi selvfølgelig i fyr og flamme. De hadde et kjempestort hus i riktig område og vi var klar til å si ja. Dessverre ombeste eieren seg og ville ikke leie ut, men heller selge huset. Da var det ut på leiemarkedet, og flaks skal man jammen ha av og til. Vi fant et hus i riktig skoledistrikt, men dessverre var vi litt tidlig ute. Her er det stort sett en mnd oppsigelse. Da var det enten å finne noe nytt seinere, eller finne på noe annet. Vi bestemte oss for at det blir litt ekstra kjøring en måned i steden for å finne noe annet.

Vi flyttet til Katy 1. mai, inn i et flott hus. Huset er ikke altfor stort, "bare" fire soverom og 2 1/2 bad, akkurat passe for oss. Men viktigst er område, og at det har svømmebasseng. Her er det saltvann, veldig bra for huden til Andreas. Og huset ligger i en blindgate og med en flott park rett i nærheten. Vi måtte bare slå til og si at vi flytter inn 1. mai. Så får vi bare kjøre litt lenger den siste måneden før skolen slutter.

Dessverre må det også gå utover feriebudsjettet, vi må nemlig ut med en ekstra månedsleie der vi leier nå, siden vi bryter leieavtalen som er på et år. Men hva gjør vi ikke for at barna skal ha det godt på skolen.

En annen ting vi også har reagert på på Ellen sin skole, er avstraffelsen de har. Ellen forteller bl.a. at læreren river i stykker lekser som barna har gjort hvis det ikke gjort riktig. Ellen er livredd for at det skal skje med henne, og det skjønner jeg godt. Ellen har bl.a. blitt straffet for at hun ikke har gjort en prøve som hun ikke visste om, godt nok. Da måtte hun være inne i det ene friminuttet de har til å være ute og gjøre prøven på nytt. Det var selvfølgelig hun og alle de andre ikke-engelskspråklige elevene som måtte gjøre dette. Når vi har snakket om dette til en annen lærer som underviser i Katy, har hun blitt helt sjokkert. Og de lærerne hun har fortalt dette til, har også blitt sjokkert, så da er det ikke bare oss, heldigvis. Sånn er det ikke på de nye skolene de begynne på til høsten. Vi får bare håpe overgangen blir bra for de. Det blir nok like tøft skolemessig, men forhåpentligvis blir de tatt litt bedre vare på.

På skolen til Andreas har de en del barn som blir kjørt inn fra fattigere områder, og det er visst mye bråk blant disse, og mine mistanker om at de må bruke ressursene sine på disse, ser nok ut til å stemme. Andreas er en elev som ikke krever altfor mye, og bare ved å følge litt med i timene får han toppkarakterer. Det vi hadde håpet på, var at de tok deg litt mer av han i begynnelsen sånn at han skjønte hvordan systemet var. Men når de ikke engang prøvde å få han i klassen til en annen norsk elev, noe som hadde hjulpet veldig, sier bare litt om hvor mye de prøver.

Men ikke alt er negativt på skolen da. Andreas liker veldig godt kunst- og håndverk. Forrige prosjekt var en gipsfigur som han fikk toppkarakter for, og den ble en av de få som ble utstilt på skolen.

I tillegg var Andreas så heldig at han trakk nr 65 i loddtrekninga for å være med til San Antonio. Dessverre ser det ut som jeg ikke kan være med siden det blir flytting på oss akkurat den helgen de drar.

En annen positiv ting for Andreas er ungdomsgruppen han er med i via sjømannskirka. De samler staut, norsk ungdom til treff en gang i måneden hjemme hos ungdommene på omgang. De spiller litt spill, blir kjent og spiser pizza. Veldig bra tiltak, og Andreas som nok er en av de yngste, sier han syns det er veldig moro.

Mardi Gras

En av de store feiringene i Galveston er Mardi Gras. Noen uker i februar stiller de med store flotte parader, mange konserter og mye liv. Vi dro ned en søndag for å få med oss en liten bit av dette. Selv etter at Galveston ble så hardt rammet etter orkanen Ike har de klart å stable på beina et Mardi Gras som de kan være stolte over. Mardi Gras betyr forøvrig fetetirsdag, og siste dagen av Mardi Gras feiringen er på fetetirsdag. Selv om det meste skjedde i helgene. Vi hadde en flott dag ved kysten og fikk se mange flotte kostymer og samlet inn litt smykker. For barna er det kjempegøy å samle på smykker som de i paraden kaster utover folkemengden. I tillegg kaster de også godteri, noe som ble satt veldig stor pris på av våres barn.

Her noen glimt fra paraden:

Etterpå ble det istid!!

Enda har de litt igjen å rydde opp. Selv etter så mange måneder er det tydelig å se spor etter Ike mange plasser. Flere hus er helt borte, de som står igjen er de husene som er bygd for å tåle en orkan eller så har de bare vært heldige. Dessverre er det ikke mye penger etter en sånn katatrofe, så mange sliter fremdeles med å få dekket det de har krav på fra forsikringsselskapene.

Bursdag og andre festligheter

I det siste har det vært mye bursdagsfeiring. Både for 43 åringen i heimen og andre som vi har blitt invitert til. Min bursdag foreløp uten de store overraskelsene. Siden det er langt over dammen og dyrt å sende gaver, har jeg fått mange pengegaver. Da er det like greit med shopping på bursdagen. Fra Per og barna skulle jeg få sykkel, så da blei det en flott gatesykkel: Specialized Ruby Compact Elite. Utrolig lett og flott å sykle. I tillegg måtte utstyret oppdateres, så da brukte jeg bursdagspenger på ny hjelm, selvfølgelig en kjempebra og luftig hjelm. Etter mye om og men, fram og tilbake med sykkelen, fikk jeg tatt meg en prøvetur. Utrolig god å sykle på, så nå kan jeg ikke skylde på utstyret lenger når det ikke går så fort som jeg helst vil.

Jeg hadde bestemt meg for hvilken sykkel jeg ville ha etter flere runder på mange sykkelbutikker. Vi kjøpte først en til Per på lørdag(han måtte ha ny for han solgte sin gamle og var helt uten sykkel!!), og etter å ha brukt så mye tid på det, ble det bestemt at jeg heller skulle dra ut alene en dag midt i uka. De hadde salg nå, men haka datt litt da jeg kun fikk avslag på sykkelen og ikke alt utstyret jeg kjøpte til. Det salget hadde nemlig sluttet dagen før. Vel, vel tenkte jeg, får vel bare punge ut da. Etter en del venting, fikk jeg sykkelen med meg med alt utstyret påmontert....trodde jeg. Da jeg kom hjem viste det seg at de hadde glemt å bytte pedaler. Rakk ikke tilbake samme dag, så da måtte jeg vente til neste dag. I mellomtiden hadde jeg ergret meg litt over at jeg ikke sto på litt mer for å få det avslaget jeg mente jeg hadde krav på. De hadde tross alt anbefalt meg å komme igjen en ukedag for da var det mindre folk i butikken. Så jeg mannet meg opp og sa jeg ikke var helt fornøyd med sluttsummen og argumentert så godt jeg kunne uten å hisse meg opp. Og det hjalp gitt, etter at den butikkansatte hadde en runde med sjefen, fikk jeg 10 og 15% avslag på alt jeg hadde kjøpt. Så da ble sunnmøringen i meg glad og fornøyd. Spesielt siden de nå også klarte å montere pedalene!!

I tillegg til at Per lagde god middag til oss på dagen min, feira vi også med besøk på Taste of Texas på søndag. En av de beste, hvis det ikke er den beste restauranten du får skikkelig god biff på. Kjempegodt, i alle fall et sted vi kommer til å ta med besøkende på.

Lørdag var Ellen blitt invitert i bursdag til en av jentene på fotballen. De er opprinnelig meksikanske, og heldigvis var det en av de andre mammaene som fortalte meg at i sånne bursdager kommer man helst ikke i tide og man tar med hele familien. Så da var det bare å møte opp ca en time for seint og med hele familien på slep. Og enda var vi en de første som kom!! Og selv etter noen timer var det enda noen nye som kom. De hadde gjort det ganske enkelt med å servere masse salat og pizza. Og til bursdagsbarnet hadde de laget et kjempegodteribord. Bursdagen foreløp nok som en blanding av amerikanske skikker med leker og aktiviteter av ymse slag, og meksikansk med at hele familien var til stede. Det var utrolig avslappende og bare hyggelig. Unga storkoste seg og foreldre fikk både vært med på diverse leker og pratet mye sammen.

Dagen før møtte jeg noen damer til lunsj som hadde bodd i USA nesten hele sitt voksne liv, men kom opprinnelig fra Venezuela og El Salvador(den tredje venninnen fra Colombia kunne ikke komme). Tidligere i uka var jeg på lunsj sammen med noen norske damer på en kjempehyggelig kafe som var drevet av en britisk dame. Det blir i alle fall mye internasjonalt her, selv om man ikke kommer så veldig godt innpå disse amerikanerne.

Forrige helg fikk vi testa ut om klippfisken hadde overlevd overfarten og oppholdet i fryseren også. Og det hadde den, kvaliteten var utrolig bra. Det var avskjedsgaven fra Gro og Jørn, og oppskriften vi prøvde var også Jørn sin. Søndagen hadde vi besøk av Unni og Jan. De har bodd her i tre år, og vi kom i kontakt med de via en dame jeg pleide å trene sammen med i bassenget i Son. De har vært så greie at de har lånt oss en del husgeråd og dyner ol som vi hadde god bruk for før flyttelasset kom. De hadde begge vært litt uheldige i det siste, så den ene kom med brukket arm og den andre hadde sydd ni sting i hodet etter et kraftig kutt. Da var det veldig greit med bacalao som man fint kan spise med en hånd.

Dagen etter fikk vi Aleksander på besøk, og han fikk smake på restene etter bacalaoen. Resten av familien til Aleksander har reist hjem til Norge, og han har vært her alene de siste to månedene. Vi fikk bl.a. en seng og noen hyller av de når vi kom. Og når de ikke ville ha noe betaling for de, så blei det et par middager på Aleksander når han nå likevel var her alene.

Ellen hadde ny kamp på lørdag og det gikk egentlig så dårlig at det nesten ikke kan spanderes spalteplass på. Forrige kampen spilte de veldig bra, men denne gangen var det som om de sto og sov hele gjengen. Og ikke våkna de heller, det andre laget benyttet alle sjansene de fikk til å score.