BMW, Housewarming party, Galveston og antibiotika

Bil nr. 3, begynner å bli trangt i oppkjørselen.

Etter nesten ti måneder med leting etter bil, ble det endelig bil nr. 3 på oss. Per har hele tiden hatt lyst på en bil han kan skru og fikse litt på, og fredag var han eier av en søt, liten BMW. Problemet med å finne bil, har ikke vært at det ikke finnes, men at det finnes for mange å velge mellom. Luksusproblem, men nå er endelig bilen i hus. Det vil si, først må vi rydde i garasjen.

Lørdag var vi bedt i housewarming party hos en no/am familie som har bygget og nå flyttet inn i nytt hus. Det var kjempekoselig og vi hadde noen hyggelige timer sammen med alle de andre. Ellen fikk god kontakt med eldstejenta i huset, hennes kontaktflate brer seg fortere og fortere. Selv om det ikke var så mange på Andreas sin alder, hadde han det fint han også. Noen ganger er det morsomt med gjemsel også, selv om man har fylt 14 år. Huset de har bygget er kjempestort og flott og ligger rett ved en kunstig innsjø. Virkelig et hus man kan gå seg vill i.

Søndag hadde vi endelig en dag der vi ikke hadde noen som helst planer. Vi spiste god og lang frokost som Ellen tilberedte denne gangen. Det hadde også blitt varmere, så det ble frokostservering ute. Etter å ha ryddet litt i garasjen, bestemte vi oss for å dra til Galveston. Savnet etter frisk sjøluft, bølgesus og måkeskrik kan bli litt stort noen ganger. Derfor var det ekstra deilig å dra dit på dag hvor det var akkurat passe varmt og ikke så mye folk i Galveston heller. Det var faktisk varmt nok i vannet til at man kunne bade, men etter å ha hatt så mye forkjølelse i heimen, bestemte vi oss for å leie en 4-manns sykkel i steden for. Det ble en koselig tur langs stranda, og både bølgesus-, saltvann- og måkeskrikdosen ble fylt opp. Vi ruslet en tur i den gamle delen av byen også, der har de mange turistbutikker, og en del gode restuarantalternativer.

Vi kom over en stor flokk med pelikaner ved kaia.

Deilig med sjø, og ikke så kaldt heller.

Litt is må man ha.

Skader etter Ike.

Dagens lille trimrunde.

Snart Halloween.

På skolen til Ellen skulle de ha career day denne uka. Jeg meldte meg som frivillig, for dette var noe nytt og spennende. Denne karriere dagen har de for 3., 4. og 5. klasse. De får noen av foreldrene til å fortelle om sine yrker sånn at de håpefulle kan begynne å tenke på hva de skal bli når de store. Litt tidlig å begynne å tenke sånn syns jeg, men absolutt spennende og ungene syns det er gøy å høre om hva de forskjellige gjør på jobben sin. Jeg hadde kun meldt meg som frivillig til å hjelpe til, ikke holde noe foredrag. Jeg rakk å få med meg noen av foredragene, og det er litt moro å høre hva ungene syns om dette. Han som var kokk fikk veldig mange spørsmål om hvilke fiskeretter han lagde og hvordan han tilberedte fisken. Undrer meg på om det er fordi de spiser lite fisk her. Arkitekten fortalte om en ny skole de var i ferd med å bygge. Skolen skal bli en grønn skole med blant annet vinduer i alle klasserom, to etasjer, med sklie ned til 1. etasje og trærne de hugger for å gjøre plass til skolen skal brukes til å lage trehytte i biblioteket. Det var mange som gjerne ville gå på den skolen. Av andre som var der som jeg ikke fikk hørt på var en utendørs radioreporter, journalist, sykepleier og lege. Det var kanskje legedelen som gjorde at Ellen ble litt dårlig. Hun ble plutselig svimmel, fikk vondt i hodet og besvimte nesten. Heldigvis har de sykepleier på skolen som sjekket henne. Hun syns det var litt skummelt at en tiåring skulle besvime så lett, så hun ville at jeg skulle ta henne med til legen. Han syns også det var litt rart. Jeg fikk forklart de at Ellen ikke tåler så godt sprøyter og sånne legeting og trodde at det kanskje kunne være grunnen. Men vi endte opp med en antibiotika kur, siden hun har vært forkjølt i to uker og da må man ta antibiotika!! Jeg måtte love på tro og ære at jeg ga henne medisinen, han skjønte tydeligvis at jeg ikke likte dette så godt, og som han sa: "jeg vet at dere nordmenn helst ikke tar antibiotika, men denne gangen må du!!" Vi gir henne selvfølgelig antibiotikaen, og håper at det var det som gjorde at hun ble så dårlig.

Forrige uke var vi så heldige å få en pølsesennep fra sønnen til Berit som kom på besøk fra Norge. Etter en diskusjon om hva vi savna mest fra Norge, kom jeg bare på pølsesennep som Ellen savner så fælt. Og sønnen hennes tok med en, og gjett om det var jubel i huset da den sto på bordet. At noen kan bli så glad for pølsesennep, hadde jeg aldri trodd.

Og til slutt en gla´ nyhet: Greencardet mitt har kommet!! Endelig, da var det min tur til å juble. Endelig kvitt litt frustrasjon på det området. Vel, da må jeg nesten fortelle om en annen frustrasjon. Siden vi har flytta, må vi ha nye førerkort som viser riktig adresse. Samvittighetsfulle som vi er, fylte vi inn skjema på internett for å få tilsendt nye i posten etter noen uker. Enkelt og greit, trodde vi. Den gang ei, Per sitt kom etter noen uker, men ikke mitt. Etter å ha vært tålmodig lenge nok, tok jeg med alt jeg trodde jeg trengte av dokumentasjon opp til førerkortkontoret. Selv om jeg har førerkort og har vist alle dokumenter tidligere, fikk jeg beskjed om å ta med pass. Det var jo selvfølgelig det eneste jeg ikke hadde tatt med. Samme hvordan jeg argumenterte, gikk det ikke, jeg måtte ha passet med, dermed basta. Vel, da var det bare å prøve igjen. Pass, husleiekontrakt, førerkort, kvittering på betalt avgift, det skulle man tro var nok, og dama hadde ikke sagt at jeg mangla noe mer. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha med social security kortet!! Jeg hadde kun med en kopi, og det var ikke godt nok. Da holdt jeg nesten på å eksplodere, telte til ti og fortalte som sant var at det hadde jeg ikke fått beskjed om tidligere og jeg klarte ikke å dy meg; jeg sa at jeg syns virkelig at dette ble for dumt, her hadde jeg vist alt av dokumentasjon da jeg tok førerkortet, og så måtte jeg vise alt på nytt igjen bare for å endre adressen, og i tillegg hadde jeg vært der dagen før og ikke blitt fortalt annet enn at passet manglet. Heldigvis skjønte han hvor dumt det var, men han måtte jo redde ansikt, så han spurte om jeg hadde vist social security kortet forrige gang. Selvfølgelig sa jeg ja(selv om jeg ikke hadde gjort det), og da var det greit. Nye skjemaer, nytt fingeravtrykk, nytt bilde, underskrift og $ 10 senere, var det i orden. At jeg måtte betale både via internett og på nytt ved oppmøte, var ikke deres problem, da måtte jeg ta kontakt med noen andre for ev å få beløpet refundert. Vel, frustrasjon og ergrelse over dumme systemer, nå har altså DMV fått betalt dobbelt opp, jeg gidder ikke en runde til. Jeg glemte vel å si hvorfor jeg måtte møte opp personlig, og det er selvfølgelig at jeg ikke er am. statsborger, og det sto det ingenting om på hjemmesiden deres.

Nye fingeravtrykk

Her kommer en liten oppdatering på greencard prosessen også. Det siste i sommer var at jeg fikk ny time for å ta nye fingeravtrykk til det nye greencardet. Denne timen fikk jeg mens jeg var i Norge, så den hadde jeg lite lyst til å møte opp på. Etter mye om og men, fikk jeg beskjed på telefonen at jeg kunne sende inn brev og be om å få ny time. Dette ville ta noen måneder, men jeg ville fremdeles være innenfor fristen. Så da gjorde vi det.

Etter å ha ventet i to måneder på ny time, ringte vi igjen for å høre om det virkelig var meningen at det skulle ta så lang tid. Vel, damen jeg møtte på telefonen var veldig hyggelig og ville gjerne hjelpe meg, men uansett hva jeg spurte om, fikk jeg bare beskjed om at hun kunne ikke sjekke status på saken og hun kunne ikke si noe om hvorfor det tok det så lang tid. Eneste rådet jeg fikk, var at jeg kunne bestille en time i Houston sånn at jeg kunne spørre om de samme spørsmålene der og få de samme svarene som hun kunne gi!!

Litt frustrerte og rådville, visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre. Per fikk etterhvert spurt en advokat på jobb om det var noe vi kunne gjøre for å få litt fortgang i sakene. Det viste seg at fantes en utvei. Jeg kunne dra ned på kontoret der de tar fingeravtrykk og ta sjansen på at de tok meg inn mellom de som hadde avtalt time. To ganger i uka har de denne muligheten. Dette er visst noe som de vet de jeg har snakket med pr telefon, men de har ikke lov til å si noe om det for da blir det oppfattet som rettshjelp, og det er det bare advokater som har lov til å gi!!

Første mulige dag jeg hadde anledning, dro jeg ned dit. Damen i skranken syntes det var veldig rart at jeg ikke hadde kommet før, men hadde absolutt ingen kommentar da jeg sa hvorfor. Etter en del spørsmål, utfylling av nye skjemaer og enda noen flere spørsmål, fikk jeg beskjed om å vente. Heldigvis ikke så lenge, fikk snakke med en ny dame, nye spørsmål, enda mere venting. Til slutt fikk jeg komme gjennom nåløyet og fikk tatt disse hersens fingeravtrykkene. Og selvfølgelig enda flere spørsmål, men så var det da gjort. Innen 90 dager skal greencardet være på plass i postkassa. Ettersom vi har så dårlig erfraring med postgangen, spurte jeg om jeg ikke kunne få hente det selv. En annen med samme problem som jeg, fikk gjøre det. Men å nei, det gikk ikke an, og postgangen kunne jeg i alle fall stole på mente hun.

Då får vi bare vente og se, kanskje det kommer, kanskje ikke.....nå har vi gjort alt vi har fått beskjed om og enda litt, så vi krysser fingerene for at det skal komme fram denne gangen.

litt oppdatering

Etter noen uker med lite energi, er det nå på tide med en liten oppdatering. Formen har ikke vært helt på topp hverken hos mor eller barna på en stund. Andreas slapp lettest unna denne gangen, men så har han hatt en del runder med forkjølelse og småinfluensa. Ellen måtte kaste inn håndkleet forrige uke og var hjemme tre dager fra skolen. Hun har hosta ganske mye og hatt litt feber. Hosten sitter fremdeles i, men forhåpentligvis er det bare en vanlig forkjølelse. Hun er tilbake på skolen, heldigvis, her er det ikke bare, bare å holde ungene hjemme fra skolen. Den tredje dagen jeg ringte inn og sa at hun var syk, fikk jeg bare tilbake: "Oh my god!!" Og den den kommentaren var til lengen av fraværet, ikke hva som feilet henne. Ellen hadde samvittighetsfullt gjort "spelling", lest masse og gjort noen matteoppgaver. Det hun gikk glipp av på skolen fikk hun forklart første dagen hun var tilbake og så var det i orden.

Jeg er bl.a. med i en norskklubb som noen ganger arrangerer turer i steden for lunsj. Og de siste to arrangementene har vært tur til Museum of fine arts og en sightseeing tur down town, veldig bra turer begge to. Museum of fine arts er jo ikke akkurat hverdagskost for meg, men det var veldig interessant og vi fikk mye informasjon om bl.a arkitekturen på bygningen i tillegg til noen av bildene guiden fortalte litt mer om.

Sightseeing turen vi hadde down town var en positiv overraskelse. Mange har sagt til oss at det er ingenting down town og i alle fall ikke verdt å bruke tid på, men det er det. Vi fikk en tre timers guidet tur gjennom litt av tunnellsystemet, fikk se utsikten fra den høyeste bygningen JPMorgan Chase towers(305 m) og fikk mye informasjon rundt en del av arkitekturen. Vi ble også tatt med på en tur på trikken. For oss staute nordmenn som er vant til trikk og t-baner, var det vel ikke så veldig imponerende, men for en houstonian, er det nok litt eksotisk.

Damen som hadde omvisningen kalte seg bare for the tunnel lady, virkelig en fargeklatt med sin myndige oppførsel og ikke minst alle texasinspirerte klær og ting hun hadde på seg. Ørepynten var en cowboystøvel og en formet som kartet over Texas. Væske og lommebok hadde også texasinspirert mønster.

The Tunnel Lady!!

Det mest imponerende ved hele turen var tunnelsystemet. Det er bygd av private og inni disse tunnelene kan man gjøre alt man trenger i løpet av en lunsjpause. Systemet er bygget opp for de som jobber i området og selvfølgelig litt for turistene sin del. Siden det er for de arbeidende er åpningstiden kun i arbeidstiden og det meste er stengt i helgene. Tunnelsystemet er imponerende med sine nesten 10 km totale lengde og forbinder 95 kvartaler sammen. Trenger ikke gå ute i varmen da.

Fra 60. etasje

Av andre kulturelle ting må jeg nevne terracotta soldatene. Vi dro hele familien til Houston Museum of Natural Science og fikk sett disse utrolig flotte figurene de har på utstilling i Houston denne høsten. Tidligere i år så vi Forbidden Garden her i Katy som er en minikopi av den samme hagen de fant i Kina i 1974. På utstillingen fikk vi se over 100 forskjellige ting fra utgravningen. Helt utrolig å tenke på at en hersker kan utnytte sitt folk og lage et sånt monument for så å bli begravd sammen med det.

Fra terracotta utstillingen.

Fritidsaktivitetene er nå i full gang. Etter en regntung start på fotballen(trening og kamp ble selvfølgelig avlyst), hadde Ellen sine to første kamper forrige helg. Kampen på lørdag ble startet med parade av alle lag med hver spiller i hver sin bil. De ulike lagene møttes en stund før kampen for å dekorere og pynte bilene, før hvert lag kjørte i kolonne(så godt som) bort til fotballbanen og da var det bare å tute i vei så mye man ville. Et morsomt innslag vi ikke akkurat er vant til hjemmefra. Noen hadde pyntet bilene med dusker og ballonger i tillegg til å ha skrevet heiarop på bilene.

Ellen sitt lag heter Dragons!!

Ellen hadde riktig så travle dager forrige helg. Fredag hadde speidergruppen hennes pysjamas fest(uten overnatting) siden de hadde vunnet en premie på en golfturnering de var med på. Festen rakk hun akurat etter å spilt den første fotballkampen. Lørdag ble det ny fotballkamp før hun var i bursdag hos en norsk venninne. Deretter bar det rett til pianoøving før vi alle fortsatte til bbq festen vi var invitert til. Det ble noen sene kvelder, men moro var det. Ellen ble også kjent med noen nye norske jenter som flytta hit i høst.

Søndagen tok vi det ganske med ro og tok en lang sykkeltur i G. Bush parken. Totalt sykla vi 20 km, noe Ellen syns var litt mye siden hun var både trøtt og sliten etter all festingen og ikke var forkjølelsen helt borte heller. Men hun var veldig stolt over å ha satt ny rekord på lengen på sykkelturen. Ikke lenge før hun er klar for Vestbyrunden hjemme i Son!!

Andreas har også fylt 14 år siden siste oppdatering(jeg må visst prøve å gjøre dette litt oftere). I år hadde han ikke lyst til å ha noe selskap, selv om vi sa at han gjerne skulle få det. Men selv ikke noen få med film eller kino frista gutten. Så etter den sedvanlige feiringen hjemme, dro Andreas og Per på guttekino og etterpå dro vi alle mann på Perrys(der har de noe av det beste du kan tenke deg på kjøttfronten). Både mat og service var utrolig bra. Andreas mente det var det beste måltidet han hadde smakt noen gang. Han klarte til og med å spise en hel dessert etterpå. Gutten var i alle fall veldig fornøyd med dagen.

14 år!!

og endelig kom den største gaven!!

Ellen og Per var på baseball kamp en dag i september også. Ellen hadde fått gratisbilletter som belønning for at hun ikke hadde hatt fravær på den forrige skolen sin. Det hadde heldigvis vært en ganske spennende kamp. Ofte kan baseballkamp være litt kjedelig og langdryg, men Ellen hadde likt seg veldig godt.

Vi har også fått med en annen amerikansk tradisjon som ungene syns var veldig moro; drive in kino. Kinoen starter når det blir mørkt og da er det fram med popcorn, godteri og brus. Bilene står oppsilt på rekke rad og mange snur bilene sine sånn at de kan sitte bak i bilen og mange har med seg stoler de setter foran. Ungene satt foran bilen hos oss, mens vi voksne satt inni. Lyden kommer via radioen, og skjermen er diger. Uansett en fin kveld med skikkelig amerikansk kultur.

Andreas og Per dro på gun show også forrige helg, ikke bare veldig amerikansk, men veldig texansk. Våpen i bøtter og spann, litt skummelt å tenke på hvor mye skytevåpen de har her i Texas. Gutta har også vært på skytebanen og prøvd seg litt. Får håpe de fleste av de med våpen, får skutt fra seg der. Mange har med seg store våpenarsenal og ammunisjonen de bruker er ikke bare smågreier heller.

Fangsten fra våpen showet

Da får vi si det er nok oppdatering for denne gang, neste store aktivitet her er halloween, så da regner jeg med litt påfyll av E-stoffer og sukker til da.