Tennis, fotball, speidern og pianotimer

Som dere skjønner av overskriften, er fritidsaktivitetene nå i boks. I alle fall nesten. Etter mye fram og tilbake for å finne ut hva de har lyst til å gjøre og hvilke muligheter som finnes(eller ikke finnes burde jeg vel nesten sagt). Her er det nesten for mye å velge i. De hadde begge to lyst til å begynne med svømming. Det ble litt vanskelig å finne rene kurs for de. Svømmeklubbene satser friskt, og skal man være med der, må man først testes for å se hvor god man er før man blir satt på et lag. Så er det treninger og konkurranser 3-4 ganger i uka. Vi var egentlig interessert i kurs som varte hele høsten, og med en trening i uka. De trenger bare å få finpussa litt på teknikken. Helt tilfeldig kom jeg over en dame som anbefalte meg videre. Men der var det ingenting før til våren igjen, men der kommer vi til å begynne for det var med livredning og kurs en gang i uka. Supert, da er det i boks til våren.

Neste aktivitet var tennis. Vi har tennisbaner like i nærheten som vi har fri tilgang til. Og der har de også tennistimer for begge to. To ganger i uka, tre hvis de har lyst. Og vi betaler kun for de timene de er der. Helt supert, og treneren er kjempeflink.

Ellen har selvfølgelig lyst til å være med på alt, og en av de var girlscout(speidern). Vi møtte derfor opp på en av disse informasjonsmøtene. Siden det var for få femteklassejenter som møtte, skulle de se om ikke de fikk plass til Ellen og de to andre på en gruppe som allerede eksisterer. Der fikk hun plass, og de har hatt sitt første møte. Speidern er ganske grei å være med på, de har møter en gang hver fjortende dag i tillegg til noen aktiviteter noen helger. Ellen er i alle fall kjempefornøyd med de hun er sammen med, til tross for at hun ikke kjenner noen av de. Alle de andre går på en annen skole, men her er de ikke så opptatt av at ungene skal være sammen med de de kjenner fra før eller ungene i gata. Første oppgave de fikk var selvfølgelig salg. Innen to uker skal de selge så mange nøttebokser som mulig, minst fem og helst over 25. Huffda, vi som ikke har hverken familie eller mange andre vi kan prakke nøtter på. Vel, da blir det mange nøttebokser på mor og far!!

Siden Andreas fikk tv på rommet sitt like etter at vi flytta hit, måtte vi finne på noe som Ellen kunne jobbe seg opp til også. En av de tingene hun hadde veldig lyst til i vår, var å lære å spille piano. Etter at poengene var opptent, måtte vi ut og finne keyboard til henne og pianotimer. Første time blir lørdag denne uka, men jenta har allerede funnet mange sanger å øve seg på og ser stadig etter nye noteark på internett. Kanskje det blir julesanger med musikk til i år..

Andreas var veldig usikker på om han ville fortsette med fotball i år. Etter å ha spilt på et godt lag, men med mange spansktalende og en trener som kjefta litt mye og ga ordrer på spansk, hadde han ikke lyst til å fortsette der. Nå har vi meldt begge to på fotballtrening en gang i uka og med kamp en gang i uka. Og treningene og kampene er bare 10 minutt unna oss. Det som er verre, er vel at en av oss(les mor) må være med å trene de. Så jeg får vel forte meg å melde meg til Ellen sitt lag. Ser for meg at jentene på 10 blir mye bedre å takle enn en haug med 14 år gamle gutter, proppfulle av tenåringshormoner.

Fritidaktivitetene er dermed sikra en stund framover. I tillegg har jeg meldt meg på en del frivillighetsarbeid på skolen til Ellen. Jeg har vært med og passet på et par hundre elever som skulle spise i tur og orden i løpet av noen timer på et avskjerma område. De har en dag i måneden der de nye elevene på skolen samt noen "buddies"(fadder) som skal være litt sammen med de, spiser lunsj for seg selv. Den første gangen viste de film, eleven var stille og greie, spiste maten sin og hadde det helt fint. Snack(potetgull eller kjeks!!) fikk de også selvfølgelig. Det var kjempehyggelig, ikke minst å treffe andre foreldre også.

En annen ting jeg meldte meg på er årets "Lasso". Femteklasse skal ha en halv dag i november der de får lære og prøve litt ting fra kolonitiden. Foreldrene står for all planlegging og gjennomføring. Vi skal lage til åtte stasjoner elevene skal innom i tjue minutter på hvert sted. Heldigvis var min gode nabo på planleggingsmøtet, hun spurte om jeg ville være med på hennes stasjon. Da slapp jeg heldigvis ha hovedansvaret for en stasjon. Det skal kjøpes inn materiell, ev. få noen til å donere, vi må pynte og gjøre klart, og selvfølgelig kle oss ut som om vi var fra kolonitiden.

Spennende tiden i møte med andre ord.

Rainy day

Nå har mor lært noe nytt igjen med skolesystemet her borte. Når det regner rundt skoleslutt på ettermiddagene, blir det oftest bestemt at det er er "rainy day". Det vil si at når det regner ute, så kan ikke de barna som går eller sykler, slippe ut, uten at foreldrene kommer og henter de eller de må ta bussen hjem. Dette hadde vi fått med oss, vi hadde avtalt at Ellen skulle bli henta hvis det var rainy day. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at ungen måtte hentes i bil.

Første dagen det regnet ved skoleslutt, var det bare såvidt litt regn, så jeg sykla ned for å hente Ellen. Det var heldigvis flere enn meg som ikke hadde fått det med seg. Vi fikk beskjed om at vi måtte ha med førerkort for å hente de. Siden ingen av oss hadde det, visste de ikke helt hva de skulle gjøre. Rektor måtte konsulteres før de i det hele tatt turte si noe til oss. Etterhvert fikk vi beskjed om at når alle andre barn var blitt sendt hjem, skulle våres barn få lov til å komme ut til kontoret. Der måtte de kunne gjenkjenne oss før de kunne slippe ungene ut. Før det måtte vi si hvem som står oppført som emergency kontaktpersoner. Etter å ha oppgitt alle kontaktopplysninger og skrevet under på tro og ære at Ellen var mitt barn, var det bare å vente på at ungene skulle komme.

I mellomtiden kom Ellen sin lærer ut med Ellen og sa at jeg bare kunne ta henne med. De på kontoret ble riktig så lange i maska, og sa at det var da ikke lov. Så læreren måtte snu. Hun er heldigvis oppegående, så hun gikk bare en annen vei med Ellen og kom inn igjen annen inngang og ba meg bare gå ut med Ellen mens de på kontoret ikke så henne. Så 45 min forsinka, kom vi oss endelig av gårde. Hadde jeg visst det ville ta så lang tid, kunne jeg bare ha sykla hjem, henta bilen med nummerlapp og fått henne med mye fortere.

Dagen etter hadde jeg lært og tok bilen ned i god tid. Problemet da, var bare at nummerlappen som jeg må i bilen for å hente Ellen var borte. Ingen lapp, ingen Ellen!! Vel, da var det bare å tusle inn på kontoret igjen, bekjenne mine synder, vise de førerkortet som jeg heldigvis hadde med, og håpe på litt godvilje. Et surt ansikt, og noen fortvilte kontordamer som igjen ikke visste hva man skulle gjøre med sånne foreleldre, var det jeg møtte. Velviljen var der, men sånn skal man ikke gjøre skjønte jeg. Hun ene huska meg fra dagen før og sa at siden jeg hadde førerkort med, skulle jeg få utlevert Ellen i dag også. Jeg tenkte i mitt stille sinn at alle dager ellers sender de unger hjem gående og på sykkel uten at foreldrene er der. Med en gang det er rainy day, kan de ikke gå utenom prosedyrene og sende unger ut uten at man må legitimere seg. Jeg fortalte dette til en av de andre mødrene, passet på å legge vekt på at det var jeg som dum og at jeg endelig nå hadde lært meg hvordan systemet funker. Dama så bare rart på meg og sa at jeg måtte da skjønne at de ikke bare kunne sende barna ut når det regner, de kunne jo bli slått ned av lynet!! Selvfølgelig skjønner jeg at når det virkelig stormer som verst ute med lyn og torden, så kan de ikke sende ungene ut. Men her var det snakk om litt duskregn!!

Tredje dagen, hadde jeg bil med nummelapp klart, men da regna det heldigvis ikke. Men ungen kom jo aldri hjem, så jeg kjørte ned til skolen for å sjekke. Og da var det visst rainy day allikevel. Jeg hadde ikke sett en dråpe regn, men det hadde visst regna i fem minutter en halvtime før skoleslutt, så da hadde de beslutta at det ble en rainyday. Damen som sto ute og leverte fra seg unger, var helt fortvilt, siden det var mange som meg, som ikke visste det. Så der sto de med en haug med unger som pleier å sykle eller gå hjem. Og nå kunne de ikke sende de av gårde bare fordi det var erklært rainyday.

Så nå har jeg lært, ringer når jeg ser en sky på himmelen, det kan jo være at det regner fem minutter unna. En ting er at de ikke kan sende ungene ut når det lyner og regner kraftig, men bare litt regn kan da ikke skade noen. Vel, det er bare å venne seg til at her skal man ikke bli våt på veien hjem heller.

Skolestart

Da er de to første ukene på nye skoler snart omme. Både Andreas og Ellen trives på skolene sine. Spesielt for hønemor i familien var det godt å høre fra Andreas at han syns skolen er kjempebra og at lærerne er veldig snille. Det var en helt annen reaksjon enn fra den forrige skolen. Nå har Andreas blitt litt vant til at han må løpe fra klasserom til klasserom mellom hver time, og heldigvis ligger de fleste klasserommene nært hverandre og han har skapet sitt sånn cirka midt i mellom alle rom.

Ellen hadde også gledet seg til ny skole og skolestart, men da dagen endelig kom, ble det nok litt mye for henne. Hun grudde seg og syntes plutselig at det var litt skummelt. Men da skoledagen var over, hadde det gått ganske greit likevel. Ettersom dagene går virker det som om hun trives mer og mer.

Andreas blir foreløpig kjørt til og fra skolen. Etterhvert vil han begynne å sykle han også. De første dagene var det mye som skulle fram og tilbake og sekken var veldig tung. Da var det godt å sette seg i en kald bil. Det er fremdeles god og varm sommer her med temperaturer på godt over 30 grader.

Andreas sin skole har hatt "Open school day". Her var det for foreldrene. Vi skulle møte opp på elevens første time sitt klasserom og gå fra rom til rom med 10-15 min mellom hver time, akkurat som eleven gjør, bortsett fra at vi slapp lunsj selvfølgelig. I hver "time" fikk vi en rask gjennomgang av forventinger og hva de gjør i de ulike fagene. Siden jeg aldri har vært med på dette før, må jeg si det var interessant å få dette med meg. Per fikk dessverre ikke med seg mye av de første ukene, siden han er på jobb i Nederland i to uker. Alle lærerne var utrolig informative og hadde veldig mye de skulle fortelle i løpet av noen få minutter. De var veldig engasjerte og struttet av energi alle sammen, kanskje med unntak av gymlæreren, han får kanskje kjørt seg nok i timene.... Det var i alle fall moro å se hvor engasjerte disse lærerne var. Vi har heldigvis engasjerte lærere i Norge også, men måten de viser det på her i USA er helt spesiell. De bruker store, flotte ord og kan nesten ikke få rost elevene nok.

Siden Andreas må få ekstraundervisning i engelsk, har de et eget opplegg for disse. I denne engelskklassen er de bare to elever. Andreas og en fransk jente som i tillegg kan en del norsk, siden de har bodd i Norge en periode. Engelsklæreren er en friskus av en dame som prater i ett kjør, og de har det visst veldig gøy i timene hennes. Hun tuller mye med de og de får undervisning som er tilrettelagt deres nivå. I alle andre timer følger han undervisningen som alle andre. I noen fag er det litt vanskelig for han å forstå hva de mener alltid, men de har en engelsk-norsk ordliste i de fleste timer. Her kan læreren si til Andreas hva de forskjellige uttrykkene er på norsk, sånn at han med en gang skjønner hva det er de snakker om. Dette gjelder spesielt i naturfag og matte, der det er mange uttrykk som ikke engang jeg skjønner hva betyr.

Andreas har kunst- og håndverk og god gammeldags husstell som sine valgfag. I kunst-og håndverk legger de lista ganske høyt, så det skal bli moro å se hvilke produkter han kommer hjem med. I "husstell" er de en ren gutteklasse, utrolig nok. Dette er visst en veldig populær klasse, og det virker som Andreas liker det veldig godt. En av leksene han hadde denne uka, var å dekke på bordet til middag og at alle i familien skulle spise middag samlet. Vi er jo vant til denne ordningen, men det var deilig for en gangs skyld å slippe å be noen om å dekke på. På skolen hadde de diskutert hva det gjør med ungene at de spiser middag sammen. Og læreren kom med noen fine tall om at bl.a sjansen for at ungene skulle begynne å røyke og drikke ble vesentlig mindre hvis de satt sammen rundt middagsbordet og spiste og snakket sammen. Sånne lekser kan man like. Jeg håper de får i lekse å lage litt mat også.....

I år skal 8. klasse konsentrere seg om US-history i historie/geografi timene. I løpet av de første to ukene skal de kunne alle statene i USA og plassere de på kartet. Heldigvis for Andreas så slipper han å pugge hovedsteder også. Det trodde han noen dager, siden det er noen av de som må kunne 50 hovedsteder i tillegg. Heldigvis ble den misforståelsen oppdaget før gutten gikk helt i oppløsning. 50 stater på to uker er egentlig nok for en som bare kan plassere Texas på kartet. Men nå begynner vi å nærme oss 50, kanskje det blir 100%??

Ellen har ikke noen spesiell ESL-time, men har lærere som er ESL-sertifisert. De har mye gloseprøver, 20 ord skal innøves hver uke, Ellen syns faktisk det er ganske lett, den første uka var det bare ord hun kunne fra før, og denne uka har hun lært alle ordene mens hun var på skolen.

Ellen har ganske kort vei på skolen, så hun sykler ned dit. Foreløpig følger jeg henne, siden det er noen kryss hun må over, men snart sykler hun hele veien alene. Det er noen andre også som sykler, men dessverre ingen av de vi kjenner i gata. Mange tar bussen, og noen blir kjørt. Vi syns det bare er deilig med en liten sykkeltur på morgenen.

Ellen har snacktime 0930, heldigvis siden lunsjen ikke er før 1220. Men for Andreas er det litt verre. Han spiser lunsj 1330, og der har de ikke tid eller lov til å spise noe før da. Helt utrolig at de lar tenåringer gå uten mat så lenge. Jeg har sagt til Andreas at han må bare prøve å snike seg til en fruktbit el. når han henter bøker i skapet, men det tør han jo ikke. Dessuten påstår han at det går greit å ikke spise før lunsj. Stakkars unger sier jeg, dette er barn som fremdeles vokser og skal prestere på skolen. En av dagene fikk de heldigvis tilbud om en halv banan i "husstell", noe mange av de takket ja til. Tanken bak er vel at barn som ikke spiser, er rolige. Jeg skjønner det i alle fall ikke.

Både Ellen og Andreas har vært ganske slitne etter skoledagen. Andreas begynner 0730 og er ferdig 1435, mens Ellen har skoledag fra 0820 - 1540. De får imidlertid tid til å gjøre lekser den siste halve timen, så de har ikke hatt mye lekser å gjøre hjemme enda. Vi har ventet litt med å melde de på aktiviteter. Men snart begynner vel kjøret på ettermiddagene også. Ellen har lyst til å begynne i speidern, så vi var på "enrollment night". Og jeg må si jeg må beundre amerikanernes optimisme. I følge informasjonen vi fikk, fikk jeg inntrykk av at det ville være mange folk der, og det samme inntrykket fikk jeg da vi kom dit. Det var satt av god plass og de ventet i lengste med å begynne siden de ventet "storinnrykk". Det var dessverre ikke så mange som kom, bare tre femteklassinger. Siden de var for få til å starte egen gruppe, ville de prøve å kontakte eksisterende grupper og se om det var plass til jentene der.

Neste uke er det oppstart på svømmekurs, Ellen er satt på venteliste, mens Andreas fikk plass. Da er det godt at Per kommer tilbake snart. Han slapp unna hele papirhaugen begge fikk med seg etter første skoledag, der foreldrene måtte fylle ut nye skjemaer, skrive underskrift og fylle ut sjekker til ganske mange fag. Her betaler man for leie av gymtøy, vasking av gymtøy og en del utstyr som de må kjøpe inn til de ulike fagene. Jeg skal i alle fall aldri mer klage over det lille vi måtte fylle på skolene i Norge, trur eg!!