BMW, Housewarming party, Galveston og antibiotika

Bil nr. 3, begynner å bli trangt i oppkjørselen.

Etter nesten ti måneder med leting etter bil, ble det endelig bil nr. 3 på oss. Per har hele tiden hatt lyst på en bil han kan skru og fikse litt på, og fredag var han eier av en søt, liten BMW. Problemet med å finne bil, har ikke vært at det ikke finnes, men at det finnes for mange å velge mellom. Luksusproblem, men nå er endelig bilen i hus. Det vil si, først må vi rydde i garasjen.

Lørdag var vi bedt i housewarming party hos en no/am familie som har bygget og nå flyttet inn i nytt hus. Det var kjempekoselig og vi hadde noen hyggelige timer sammen med alle de andre. Ellen fikk god kontakt med eldstejenta i huset, hennes kontaktflate brer seg fortere og fortere. Selv om det ikke var så mange på Andreas sin alder, hadde han det fint han også. Noen ganger er det morsomt med gjemsel også, selv om man har fylt 14 år. Huset de har bygget er kjempestort og flott og ligger rett ved en kunstig innsjø. Virkelig et hus man kan gå seg vill i.

Søndag hadde vi endelig en dag der vi ikke hadde noen som helst planer. Vi spiste god og lang frokost som Ellen tilberedte denne gangen. Det hadde også blitt varmere, så det ble frokostservering ute. Etter å ha ryddet litt i garasjen, bestemte vi oss for å dra til Galveston. Savnet etter frisk sjøluft, bølgesus og måkeskrik kan bli litt stort noen ganger. Derfor var det ekstra deilig å dra dit på dag hvor det var akkurat passe varmt og ikke så mye folk i Galveston heller. Det var faktisk varmt nok i vannet til at man kunne bade, men etter å ha hatt så mye forkjølelse i heimen, bestemte vi oss for å leie en 4-manns sykkel i steden for. Det ble en koselig tur langs stranda, og både bølgesus-, saltvann- og måkeskrikdosen ble fylt opp. Vi ruslet en tur i den gamle delen av byen også, der har de mange turistbutikker, og en del gode restuarantalternativer.

Vi kom over en stor flokk med pelikaner ved kaia.

Deilig med sjø, og ikke så kaldt heller.

Litt is må man ha.

Skader etter Ike.

Dagens lille trimrunde.

Snart Halloween.

På skolen til Ellen skulle de ha career day denne uka. Jeg meldte meg som frivillig, for dette var noe nytt og spennende. Denne karriere dagen har de for 3., 4. og 5. klasse. De får noen av foreldrene til å fortelle om sine yrker sånn at de håpefulle kan begynne å tenke på hva de skal bli når de store. Litt tidlig å begynne å tenke sånn syns jeg, men absolutt spennende og ungene syns det er gøy å høre om hva de forskjellige gjør på jobben sin. Jeg hadde kun meldt meg som frivillig til å hjelpe til, ikke holde noe foredrag. Jeg rakk å få med meg noen av foredragene, og det er litt moro å høre hva ungene syns om dette. Han som var kokk fikk veldig mange spørsmål om hvilke fiskeretter han lagde og hvordan han tilberedte fisken. Undrer meg på om det er fordi de spiser lite fisk her. Arkitekten fortalte om en ny skole de var i ferd med å bygge. Skolen skal bli en grønn skole med blant annet vinduer i alle klasserom, to etasjer, med sklie ned til 1. etasje og trærne de hugger for å gjøre plass til skolen skal brukes til å lage trehytte i biblioteket. Det var mange som gjerne ville gå på den skolen. Av andre som var der som jeg ikke fikk hørt på var en utendørs radioreporter, journalist, sykepleier og lege. Det var kanskje legedelen som gjorde at Ellen ble litt dårlig. Hun ble plutselig svimmel, fikk vondt i hodet og besvimte nesten. Heldigvis har de sykepleier på skolen som sjekket henne. Hun syns det var litt skummelt at en tiåring skulle besvime så lett, så hun ville at jeg skulle ta henne med til legen. Han syns også det var litt rart. Jeg fikk forklart de at Ellen ikke tåler så godt sprøyter og sånne legeting og trodde at det kanskje kunne være grunnen. Men vi endte opp med en antibiotika kur, siden hun har vært forkjølt i to uker og da må man ta antibiotika!! Jeg måtte love på tro og ære at jeg ga henne medisinen, han skjønte tydeligvis at jeg ikke likte dette så godt, og som han sa: "jeg vet at dere nordmenn helst ikke tar antibiotika, men denne gangen må du!!" Vi gir henne selvfølgelig antibiotikaen, og håper at det var det som gjorde at hun ble så dårlig.

Forrige uke var vi så heldige å få en pølsesennep fra sønnen til Berit som kom på besøk fra Norge. Etter en diskusjon om hva vi savna mest fra Norge, kom jeg bare på pølsesennep som Ellen savner så fælt. Og sønnen hennes tok med en, og gjett om det var jubel i huset da den sto på bordet. At noen kan bli så glad for pølsesennep, hadde jeg aldri trodd.

Og til slutt en gla´ nyhet: Greencardet mitt har kommet!! Endelig, da var det min tur til å juble. Endelig kvitt litt frustrasjon på det området. Vel, da må jeg nesten fortelle om en annen frustrasjon. Siden vi har flytta, må vi ha nye førerkort som viser riktig adresse. Samvittighetsfulle som vi er, fylte vi inn skjema på internett for å få tilsendt nye i posten etter noen uker. Enkelt og greit, trodde vi. Den gang ei, Per sitt kom etter noen uker, men ikke mitt. Etter å ha vært tålmodig lenge nok, tok jeg med alt jeg trodde jeg trengte av dokumentasjon opp til førerkortkontoret. Selv om jeg har førerkort og har vist alle dokumenter tidligere, fikk jeg beskjed om å ta med pass. Det var jo selvfølgelig det eneste jeg ikke hadde tatt med. Samme hvordan jeg argumenterte, gikk det ikke, jeg måtte ha passet med, dermed basta. Vel, da var det bare å prøve igjen. Pass, husleiekontrakt, førerkort, kvittering på betalt avgift, det skulle man tro var nok, og dama hadde ikke sagt at jeg mangla noe mer. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha med social security kortet!! Jeg hadde kun med en kopi, og det var ikke godt nok. Da holdt jeg nesten på å eksplodere, telte til ti og fortalte som sant var at det hadde jeg ikke fått beskjed om tidligere og jeg klarte ikke å dy meg; jeg sa at jeg syns virkelig at dette ble for dumt, her hadde jeg vist alt av dokumentasjon da jeg tok førerkortet, og så måtte jeg vise alt på nytt igjen bare for å endre adressen, og i tillegg hadde jeg vært der dagen før og ikke blitt fortalt annet enn at passet manglet. Heldigvis skjønte han hvor dumt det var, men han måtte jo redde ansikt, så han spurte om jeg hadde vist social security kortet forrige gang. Selvfølgelig sa jeg ja(selv om jeg ikke hadde gjort det), og da var det greit. Nye skjemaer, nytt fingeravtrykk, nytt bilde, underskrift og $ 10 senere, var det i orden. At jeg måtte betale både via internett og på nytt ved oppmøte, var ikke deres problem, da måtte jeg ta kontakt med noen andre for ev å få beløpet refundert. Vel, frustrasjon og ergrelse over dumme systemer, nå har altså DMV fått betalt dobbelt opp, jeg gidder ikke en runde til. Jeg glemte vel å si hvorfor jeg måtte møte opp personlig, og det er selvfølgelig at jeg ikke er am. statsborger, og det sto det ingenting om på hjemmesiden deres.