Skole

Etter noen uker med amerikansk skolesystem, begynner vi nå å komme litt inn i systemet og skjønner etterhvert litt mer hvordan tingene fungerer her. Det har også hjulpet at vi har hatt konferansetimer med begge skolene. Dette var noe vi fant ut vi bare måtte be om, her er det foreldrene som står på som får resultater, svar og informasjon. For nye og spesielt de som flytter inn fra et annet land kan det være vanskelig å vite hvordan man både skal oppføre seg og hva som er forventet. En fordel er jo at vi har vært gjennom det før med Andreas i Kindergarten i 2000. Men nå er de større og det forventes mer av elevene. Sånn er det jo selvfølgelig også hjemme, men ikke like lett når man ikke alltid skjønner beskjeder som blir gitt. Beskjeder på skolene blir ofte gitt over høytalere, og da blir selvfølgelig ikke alt oppfattet. Det virker som om de nye blir tatt godt vare på, men her er det ingen kjære mor. Det forventes ikke så mye av elever som ikke har fulgt det amerikanske skolesystemet, men de blir satt rett inn i klassene og har bare litt ekstra undervisning for å få språket på plass. Ellers følger de undervisningen i de andre fagene på lik linje med de andre elevene.

Både Ellen og Andreas har hatt utrolig mange tester de første ukene. De startet første dag etter juleferien med en liten test, og i dagene som fulgte ble det flere og flere. De har en stor test her i januar(Stanford test) som går på å teste ungene for å se om de har fått med seg det de har blitt undervist i tidligere. Denne testen er en del av programmet som skal vurdere om de får gå opp et trinn til høsten, eller om de må gå skoleåret om igjen. Da Ellen fikk høre om det, blei hun selvfølgelig bekymret. Hun hadde nok tippet på de fleste spørsmålene og trodde hun måtte gå fjerde en gang til. Heldigvis fikk vi ryddet opp i den misforståelsen. De slipper denne vurderingen dette første året, men fra neste år , blir de vurdert på lik linje med de andre barna.

Ellen sin skole heter Ray K. Daily Elementary(http://es.houstonisd.org/dailyes/) og er en ganske ny skole. Skolen er liten i amerikansk målestokk, ca 650 elever.

Ellen har skoledag fra 0750 - 1520 hver dag unntatt fredag, da er hun ferdig kl 1320. De har ikke friminutt som vi er vant til i Norge mellom hver time. Her går de rett fra en time over til neste, og da må de gjerne bytte klasserom. Her er det læreren som har fast klasserom, men elevene bytter klasserom ettersom hvilket fag de skal ha og hvilken lærer selvfølgelig. De har ett friminutt på formiddagen der de får vært litt ute og lekt og kanskje spist litt. Ellen har ikke lunsj før 12:20, og da kan det være lenge mellom frokost og lunsj. De har også fast to felles tissepauser, der alle må gå på do. Dersom de må utenom får de selvfølgelig det. 

Ellen får litt ekstrahjelp siden hun ikke har engelsk som morsmål. Det er i tillegg til Ellen, fem andre i klassen som begynte samtidig som henne i januar som også flytta hit fra et annet land. Det er en fra Frankrike, to fra Japan og en fra Russland og en meksikansk. Det er ganske mange asiatere og russere her i tillegg til meksikanere selvfølgelig. I klassen til Ellen er det bare hun som er fra Norge, men det er flere andre på skolen som er norsk. 

Favorittfaget til Ellen på skolen nå er kunst- og håndverk. Det faget hun syns er vanskeligst er matte, men det er fordi de andre har kommet litt lenger enn henne og det er vanskelig å skjønne hva de mener. Etterhvert som engelsk kunnskapene og ordterminologien øker, vil dette gå mye bedre.

Både engelsk- og mattelæreren som vi har snakket med er optimistiske på vegne av Ellen og synes hun gjør det veldig bra allerede, så dette lover bra.

Noe vi nordboerer ikke er vant med på skolen er innsamlinger og tigging etter penger hele tiden. I noen uker nå, har de innsamling til leukemibehandling og -forskning. Den klassen som samler inn mest penger får premie i form av en pizzafest, og skolene som samler inn mest blir premiert med nytt datautstyr o.l. De elevene som har med mer enn tre dollar på en gang, får et "free dress pass", dvs de får lov til å gå i de klærne de vil en dag. Både Andreas og Ellen har regler for hvilke klær de kan ha på seg. 

En annen dag fikk vi tilbud med hjem om å bestille pizza, som så ble levert samtidig som man hentet barnet fra skolen. En viss prosent av bestillingen går til veldedig formål. Uvant og merkelig for en som er oppdratt i et land der demokrati og likhet står like høyt som høye skatter og avgifter. Men med kapitalismen i høysete, er det dessverre mange tapere. Derfor er det jo fint at de som har for mye, kan dele litt med de som ikke har så mye. I tillegg til veldedige formål, blir det også samlet inn penger som går til skolen. Man blir f.eks oppfordret til å handle på spesielle butikker som skolen har avtale med, og en viss prosent av det man handler for går tilbake til skolen. En annen måte skolen får ekstra penger på er å ha elever som får gode karakterer. Skolene får nemlig ekstra bevillinger ut i fra hvor gode karakter elevene får. Pga med et sånt system, så skjønner man nesten at de driller elevene på å gjøre det godt på prøvene. I forbindelse med Stanley testen, hadde de tester på forhånd for å øve seg på testene. Får bare håpe at det er litt læring innimellom alle disse testene.  

 

Andreas sin skole heter West Briar Middle School(http://www.westbriar.org/), der er de over 1300 elever fordelt på tre trinn. 

Ettersom vi har forstått, får alle elevene sin egen skoleplan med hvilke fag de skal ha i løpet av dagen og med hvilken lærer. Her som på Ellen sin skole må elevene bytte klasserom ettersom hvilken lærer og fag de skal ha. Så en mattelærer på skolen til Andreas, står og underviser det samme hver time hele dagen for flere ulike klasser. Sikkert veldig effektivt og grundig, men jeg håper lærerne liker å gjøre det samme flere ganger hver dag. Andreas sitt favorittfag er også kunst- og håndverk. Siden de andre i klassen har lært mer enn Andreas i matte, har vi investert i privatlærer en time i uken. Helt tilfeldig traff jeg på henne her på San Brisas, og hun fortalte at hun underviste i matte på middleschool nivå, BINGO. Heldigvis tar hun på seg privatundervisning. Etter to ganger, er hun veldig optimistisk på Andreas sine vegner. Han forstår fort, og mangler bare å lære det de andre har lært og få inn terminologien. Hun mente faktisk at han burde klare å hoppe opp i åttende etterhvert. 

Konferansetimen vi hadde med Andreas sine lærere var ikke fullt så oppløftende som Ellen sin. En av lærerne skjønte ikke hvorfor vi hadde bedt om konferansetime, siden Andreas oppfører seg helt eksemplarisk. Vi forklarte at vi var ute etter hva som ble forventet av Andreas og hvordan opplegget egentlig er. En del misforståelser ble oppklart og forklart nærmere til Andreas. I matte har han f.eks fått utlevert feil lærebok, han har fått 8. klasse sin og ikke 7. klasse, som han går i. Vi ble også forklart litt hva Andreas må klare å få med seg, og hittil er det en del han ikke har skjønt. Utrolig at det må en konferansetime til for å få disse opplysningene. Men nå som vi vet hva han må gjøre, kan vi i alle fall følge mer med. Og nå vet vi hvor mye og i hvilke fag han har lekser. Gutten har trodd han har gjort de leksene han skal gjøre på skolen, men ingen har fortalt han hvordan han finner ut av hva som er lekser og hva han trenger å ta med hjem. Det positive er at de alle syns Andreas jobber hardt, og de mener han vil komme til å klare dette med glans.