Endelig i hus

Nå er vi endelig kommet inn i leiligheten. Vi overtok lørdag, men der var det jammen meg ikke rent og alle tepper var våte. Det viste seg at de hadde glemt å sette på vifter sånn at teppene fikk tørket. Vel, da var det bare å smøre seg med ny tålmodighet og utsette innflyttingen. Dagene ble heller brukt på ikea og diverse andre hendige butikker. Ellen har endelig fått seg seng, Per og Andreas har fått utløp for tv drømmen med to digre flatskjermer og en PS3. Heldigvis kan vi ta de med hjem igjen til Norge. 

Etter mye tørking og vasking(leiligheten var ikke ren heller), sjekket vi ut fra hotellet mandag. Vi har kjøpt sovesofa, sofaer og diverse andre ting fra en familie som er på vei hjem til Norge og vi har fått låne en del utstyr fra en familie vi har blitt kjent med. Nå er vi omtrent der vi var de siste ukene før vi dro fra Son og det halvtomme huset vårt. Begynner nesten å bli en vane dette med å ikke ha så mye ting rundt seg. Egentlig burde man vel egentlig ha det sånn. Eller kanskje ikke, det er jo hyggelig med litt bilder på veggen og kanskje et bord å legge beina på i stua!!

Andreas og Ellen begynte på hver sin skole på tirsdag. Først var det Ellen som begynte på Ray K. Daily Elementary. Førsteinntrykket var veldig bra, de tok godt imot oss, og var det noe vi lurte på så svarte de på alt. Etter registrering og litt innkjøp av skoleutstyr og flere skolegensere, bar det av gårde til Ms Benjamins klasserom. Foruten Ellen var det en jente fra Japan som begynte samtidig. Litt skremmende for de begge så det ut til. Etter en kort introduksjon, ble foreldre kastet ut og Ellen måtte klare seg på egen hånd. Litt skummelt, men etterhvert går det nok bedre.

Registreringen for Andreas tok litt lenger tid, der var det mange flere som begynte samtidig, og vi hadde ikke fått papirer på forhånd som skulle fylles ut. Vi var flere som først satt og fylte ut uendelig mange skjemaer, deretter kom skolesykepleieren for å sjekke at alle vaksiner var i orden og gutten ble tatt med inn for å sjekke hørsel og syn. Etter å ha bli godkjent og ventet i en halv evighet kom en student og tok med seg Andreas. Ingen forklaring, men vi skjønte at der forsvant gutten til sitt klasserom og vi hadde ikke mer der å gjøre. Noen spørsmål, innkjøp av flere skoleklær, ordning av skap og lås i gym, bar det av gårde på jobb for Per og Reidun hadde plutselig ingen barn eller mann å passe på. Hva ellers gjør man som hjemmeværende husmor enn å fortsette shoppingen og kjøre rundt og gjøre sitt for at klimaendringene går fortere. Det er helt utrolig hvor mye tid man bruker på bilkjøring i dette landet, skremmende....

Etter den første uken på skole her, må jeg bare si at jeg ikke er så veldig imponert over mottagelsen mine barn har fått. Det virker om de forventer at de skal gli inn og være en av de andre i klassen etter bare kort tid. De har begge vandret alene rundt omkring på sine skoler og ikke ant hvor de skal eller hvor de egentlig hører hjemme. Og stakkars Ellen har fått beskjed om at det kun er to ganger daglig de får lov til å gå på do, og da til faste tider. Utrolig at ikke barn har større rettigheter i et av verdens frieste land. Men heldigvis går det bedre og bedre for de begge, selv om det nok kommer til å bli en tøff tid framover. Og heldigvis ser det ut til at det er lov til å gå på do hvis man må. Det er mange nye regler og normer å forholde seg til, uvant for de norske barna som er vant til en litt friere skole.

Mor i huset tilbringer ikke all tiden bak rattet eller på shopping. Nå er treningsrommet testet ut, og der blir det nok mange timer framover. Og det trengs med all den gode maten man har tilgang til her. Ellers går dagene med til å prøve å få litt orden i huset, skaffe ting vi mangler og ikke minst bli kjent med naboene. Det er utrolig mange nordmenn her, bare i vår lille gate er det i alle fall seks norske familier. Og fredag kveld var vi åtte jenter herfra som dro ut for å spise og gå på kino. Hyggelig å bli invitert ut, så blir man fort kjent med flere. Det virker som man samler seg ettersom hvilket land man kommer fra, og det er jo ganske naturlig. Det er mange fra Japan her og visstnok en del russere også. Og naturlig nok samler de seg i sine grupper også. Det er i alle fall veldig greit å bli kjent med folk her, alle er hyggelige og slår gjerne av en prat.