Tradisjon tro ble det lefsebaking i år også. Må nesten kalle det for tradisjon når man har gjort det i to år, fortsetter med samme oppskrift, samme menneskene, like god mat og like godt øl(Aas beer from Norway is a huge hit!!), og tradisjonene følges ved at man planlegger neste års lefsebaking allerede. Andy var sjefsrulleren som før, mens vi andre prøvde oss med ulike resultater etterhvert. Men det smakte god,t og vi hadde det utrolig hyggelig.
Tradisjon tro ble det lefser i år også
Siden julen skulle feires i Minneapolis i år sammen med Sandy og Clayton, ble det en hurtigåpning av de gavene som var kommet i hus kvelden før vi skulle dra midt blant pakking og lettere hysterisk rot blant skiutstyr og skiklær. Det store spørsmålet var hele tiden hva manglet vi av varme klær og skiutstyr, og kommer vi nå til å plass til alt i kofferten?? Vi fikk med alt, selv om vi selvfølgelig måtte tenke på at returkoffertene ville nok være enda større og tyngre. Med seks kolli, varme jakker i hånda, og luer og votter i håndbaggasjen var vi klare rett etter skoleslutt fredagen.
"julaften" kvelden før vi drar.
Da er vi på vei, Ducky er veldig spent..
Vel framme var det godt å komme innomhus etter å ha kjent og følt på kroppen hvordan minusgradene borret seg lenger og lenger inn til margen. Frostrøyken sto rundt oss da vi landa i Minneapolis og etterhvert fikk utlevert leiebil. Vi ble overtalt til å oppgradere litt, det var jo ikke såååå mye dyrere. Vi endte opp med å oppgradere fra en vanlig personbil til en subb av en 8 seters subaru. Men utrolig greit med tanke på vinterføre og alt skiutstyr vi skulle ha med.
På plass i julehuset hos Sandy og Clayton
Dagen etter ankomst tok vi oss en tur til Engebretsens, som har bare norske varer(og litt svenskt også viste det seg). Vi fikk handla inn ribbe, rødkål, toro posegrøt, svensk rødsaus og lutefisk. Vi kunne ikke se ribba i disken så Per spurte seg forsiktig fram om:"Do you have any eeh rib"? Hvorpå mannen bak disken svarte:" Oh, you mean ribbe" Det hadde de nemlig på bakrommet, liggende klart til enhver ribbesulten emigrert nordmann som vaset seg inn i butikken. Resultatet ble selvfølgelig kjempebra, og med importert Løitens Linie som tilbehør, kunne det ikke blitt bedre.
Lutefisk!!
Med medbrakt Løitens akevitt ble
det helt perfekt.
De første dagene brukte vi litt tid til til de siste julegavene og ikke minst fikk vi med oss en god jafs av det lille som var igjen i butikkene av vinterutstyr. Etter mye snøfall og perfekte forhold i løypene, har sportsbutikkene hatt god omsetning de siste månedene. Siden Per har meldt seg på og har planer om å gå Birken i år, ble det nye ski også.
Nye ski må man jo ha.
Mandagen pakket vi bilen og satte kursen enda lenger nordover. Målet i første omgang var Ashland der vi møtte Scott og døtrene. Vi fikk også møte Alisas mann, hyggelig fyr. Vi hadde en trivelig kveld med mye god mat og godt selskap.
På besøk hos Scott og hans familie.
Glad vi hadde stor bil på vinterføret.
Ashland
med ulike motiv.
Dagen etterpå dro vi til Ironwood hvor vi overnatta to netter. Vi tok en liten sightseeingtur innom Ironwood down town, et trivelig lite tettsted med mange fine småbutikker. Vi smakte på noen lokalproduserte julekaker og deres spesialitet i området pasty, på Joes Cafe. Pasty er noe som er godt kjent i området som de finske innvandrer har tatt med seg. Det interessante med det hele er at pasty sin opprinnelse er det faktisk gruvearbeiderne i Cornwall i England som står bak. Med sine svarte hender var det lurt med et lite håndtak på maten som de kunne holde i og etterpå kaste. Dette er da den foldede kanten på deigen som er utsiden av den innbakte paien. Inni var det opprinnelig kjøtt, poteter og grønsaker. De pleide ofte å lage initialene til gruvearbeiderene av deig og la det utenpå pastyen sånn at de visste hvilken som var deres egen. De finske innvandrerne har vært i Cornwall og lært av disse matvanene og tatt det med seg til områdene nord i Wisconsin. Det kunne virke som om det var dessert/kake varianten som var mest populær i området.
Inne på Joes Cafe var det som å gå minst førti år tilbake i tid. Møbler og interiør var som på syttitallet med sin enkle stil, stålrørsmøbler og gamle polstrete stoler. Alle snudde seg selvfølgelig da vi gikk inn, de lurte nok veldig på hvem dette kunne være. Dette var tydeligvis kafeen for de litt eldre lokale helter, det var i alle fall ingen tegn til noe jappestil eller noe som helst moderne der inne. Dama bak disken klarte også å selge oss hennes favorittkake til jul, den lignet litt på julebrød men var mer luftig og hadde mer frukt i seg. Ikke så veldig supergod som hun sa, men hun var veldig fornøyd med at vi lot oss overtale til å kjøpe en. Alt i alt en morsom opplevelse.
Skikkelig vinterføre
og da trenger man plog, utrolig mange som
hadde egen plog
Etter all denne kakeetinga måtte vi ut i løypa dagen etterpå. Vi møtte Everett(broren til Sandy) og Karen og hadde en utrolig flott dag i skogsløypene i Ironwood. Løypene var godt oppkjørte og merka, og vi kunne velge mellom enkel, litt vanskeligere og ekstra vanskelige løyper. Vi var veldig imponert over løypene, opplegget rundt varmestua som baserte seg på at folk er ærlige. Etter flere timer i løypa, smakte det godt med verdens beste pizza og hyggelig selskap.
Endelig ut i skogen på ski
Vakkert og stille
Everett og Karen tok oss med på det beste
pizzastedet vi noen gang har vært på.
Vi stakk innom et par antikvitetsbutikker og en pantelåner i området og fant utrolig mye rart og skulle vel ønske at vi hadde mer plass i kofferten. Den vi absolutt skulle vært innom som så utrolig spennende ut, er den det er bilde av nedenfor. Det var fullt av masse gamle skilt og utstyr rundt hele butikken. Dessverre var de stengt så vi fikk ikke sett inne. Butikken lå midt uti ødemarka langs veien og det var moro bare å se alt som var ute.
Denne antikkbutikken var desverre ikke åpen.
Chuck Nolan´s Friday??
Vi stoppa noen timer og fikk prøvd ut Birkebeinerløypene i Cable i Wisconsin. Per har meldt seg på Birkebeinern som går der oppe i slutten av februar og han var litt spent på hvordan løypene var. Han gikk 1/2 Birkebeiner da han var 17 år, og nå er han jo gammel nok til å gå hel distanse. Løypene var akkurat oppkjørte da vi var der, og vi var omtrent alene om å gå der. Stille og fredelig, men litt kaldt var det. Uansett et flott avbrekk på kjøreturen tilbake til Minneapolis.
Her er Birkebeinerløypa, i alle fall litt av den.
Teknikken blir bedre og bedre.
Kaldt, men utrolig flott.
En snøengel
og en snøelg
alle på tur
Tilbake i Minneapolis var det bare å gjøre de siste forberedelsene til jul og så bare slappe av og kose oss resten av jula. Det ble som vanlig litt familie- og vennebesøk, og innimellom benytta vi sjansen til å komme oss ut i Theodor Wirth parken som ligger like ved. Der gikk vi flere dager på langrenn og noen dager med tubing ble det også. Tubingen var nok det ungene likte best. Da vi fant et sted som hadde fyrverkerioppskyting og åpent anlegg nyttårsaften tok vi like godt en times tid der også før midnatt. Fyrverkeriet var utrolig flott og vi hadde en knallfin avslutning på det gamle året selv med 15 iskaldegrader.
Juletreet må pyntes
Ribbe, rødkål, kålrabbistappe - da er det jul!!
Veldig fornøyd med gaven
Tubing i Wirth parken
Unna vei, her kommer jeg....
Bokbutikken med det rare i
Deilig vær og føre.
Ellen og Per i full fart i parken.
Godt nytt hår!!
Årets snømann
På gamle tomter, gamlehuset der Per bodde
da han var liten.
Hard Rock cafe - Minneapolis
I skibakken på nyttårsaften.
Tubing på nyttårsaften.
Godt Nyttår i -15 Celcius
Spektakulært fyrverkeri show!!
Goodbye for now
Etter jul var det på tide å frisere seg litt. Ellen var nok den som tok den største forvandlingen, fra langt hår og lang lugg til kortere og med lugg, ble hun helt anderledes.
Takk for det gamle....
Godt nytt hår!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar