For å kunne være med på MS150 må man først betale startavgift på USD 130, og deretter må hver deltaker samle inn minst 400 dollar i løpet av noen måneder. Veldig mange er flinke til å samle inn penger her både fra venner og familie og andre. De 300 som har samlet inn mest i ett år, får starte først i neste års ritt. Veritas dekker 200 dollar for hver deltaker de har på sitt lag, og så er det opp til oss å samle inn eller betale det resterende. Det går uansett til en god sak og i tillegg får man god trim og møter mange hyggelige mennesker.
MS150 ble startet i 1980 i Minnesota for å samle inn penger til MS. Siden den gang er det nå flere sånne ritt i USA, Canada og Australia. I dag er det mer enn 100 ulike MS ritt i USA, de har samlet inn over 836 millioner dollar via de 1,6 millioner syklister som har deltatt.
MS150(http://www.nationalmssociety.org/chapters/bp-ms-150/index.aspx) fra Houston til Austin er 180 miles(ca 288 km) avhengig av hvor man starter fra og hvilken rute man velger på dag 2. Dette er det største sykkelrittet i Nord-Amerika med ca 13.000 deltakere. Årets mål er å samle inn 18 mill dollar.
Det første treningsrittet vi prøvde oss på var Spring Breakaway via Sun & Ski, rittet var 57 km langt. Det var kjempegøy å få prøve seg på langeveien sammen med flere andre, og ikke minst prøvd en annen rute enn Bush parken. Rittet var veldig godt organisert med flere stopp og politiet passet på i flere kryss. Vi følte det var trygt og syklistene var flinke til å gi signaler og ta hensyn, en kjempefin erfaring å få med seg.
Per fikk anledning til å prøve en del av den tøffeste etappen ved å være med på PedalThroughThePines-rittet. En del av løypa var gjennom Bastrop-parken, det var visst en utrolig flott park og en fin opplading til hva vi har i vente. På dag nr 2 kan vi velge mellom en kortere etappe uten mange bakker eller en litt lenger etappe med flere bakker. Fordelen med den 10 miles(16km) lengre etappen er at den er bedre å sykle hvis det er motvind.
Den siste lille styrkeprøven vi skulle ha var Katy Mills Ram løpet helgen før den store styrkeprøven. Vi meldte oss på den lengste etappen på 75 miles(121 km), men måtte dessverre nøye oss med 72 km. De stengte løypa en stund pga torden og lyn, så da ble det en kortere tur. Litt kjedelig når var så innstilt på hele runden, men selvfølgelig kommer sikkerheten først.
17.april var det litt usikkert hvordan været kom til å bli. Det var meldt mye nedbør, men de startet rittet og vi håpet på minst mulig regn. Året før måtte de avlyse den første dagen pga for mye nedbør(enkelte steder regnet det 25 cm på en dag i fjor). Det var litt kaldt og litt regn når vi startet, men utover dagen ble det bare bedre og bedre. Regnjakker og ekstra klær ble tatt av, vi hadde medvind og kunne ikke fått en bedre første dag.
Rittet var utrolig godt organisert med flere anledninger til stopp underveis. Hvilestoppene hadde rikelige utvalg med snacks, vann, gatorade og selfølgelig masse doer. Når 13.000 syklister skal innom, skal det mye mat og utstyr til for å dekke alle behov. Litt køståing ble det, men da fikk man i tillegg tid til å slå av en prat med andre deltakere. Det var fascinerende å se hvor mye forskjellige folk som var med og hvor stor forskjell det var i tempo, stil, utstyr og størrelse på alle som var med. Noen hadde tydeligvis ikke til hensikt å fullføre, men bli kjørt deler av strekningen. De så i alle fall sånn ut, noen hadde kanskje overvurdert form og styrke, mens andre overrasket og fullførte med stil.
Nedre aldersgrense for å være med på rittet er 12 år, og vi så flere både på tandem sammen med en voksen eller på egne sykler. Etter rittet snakket jeg med noen av de "små" som hadde fullført. Utrolig godt gjort og veldig imponerende.
Dag 1 gikk veldig greit, muskler og rumper var hele og ingen av oss hadde vondt noen sted. Det eneste som ødela, var at baggasjen til Per ikke dukket opp. Vi lette i flere timer og måtte bruke mye tid på å finne ut av hva vi kunne gjøre. Til slutt måtte vi bare kjøpe nye klær og utstyr så vi fikk dusjet og fått på oss rene klær. Min bag med mine klær kom fram, men dessverre hadde jeg puttet toiletmappa i Per sin bag. Heldigvis var det en sportsbutikk inne på området og vi fikk også lånt litt såpe og shampo.
Området der vi overnattet var fullt av store og små telt, campingbiler og scener med mye forskjellig underholdning. Vi fikk god middag og resten av kvelden tilbrakte vi utenfor fellesteltet til Veritas med grill og en god del slitne deltakere. Vi køyet tidlig, siden startskuddet gikk 07:00 neste morgen.
Vi ble vekket 05:30 dagen etter med beskjed om at nå var de første syklistene begynt å stille seg opp i kø. Vi trodde ikke helt at det var sant, men da frokost, morgenstell og pakking var unnagjort, kom vi ganske så langt bak i køen. Da klokken nærmet seg 08:45 var det våres tur til å starte, nesten to timer hadde vi stått i kø da.
Det hadde regnet ganske kraftig natten gjennom helt fram til sekstiden på morgenen. Vi trodde nesten vi kom til å få en våt og vindfull dag, men den ble bare vindfull. Litt motvind og mye vått i banen gjorde at vi valgte den enkle ruten. Utover dagen ble det bare bedre og bedre vær, ingen regn og helt passe temperatur. Nok en flott dag på sykkelsetet. Innspurten til Austin med stengte gater og mye flott publikum, var en utrolig flott opplevelse. Det var publikum langs mye av ruta som heiet oss fram, men mengden med publikum som tok i mot oss i Austin var kjempebra. Imponerende hvor mye folk stiller opp og bruker mye av fritiden sin på å støtte et sånt godt formål.
Bagasjen til Per var også heldigvis kommet fram, så vi fikk dusjet og kledd oss om før litt mat, og så bar det hjem igjen til Katy i buss for å hente to barn som hadde kost seg hele helgen hos barnevakten.
Fra rittet på Sun&Ski i Katy - Best å ta på regnjakka, det var vått og kaldt.
Per og PC er klar for start. Smakte godt med øl etter 135 km.
Litt ulikt utstyr og form
Klar for dag 2.
Enda noen hundre meter igjen med kø.
Fint med en liten stopp og påfyll av vannflasker.
Endelig i mål, sliten og fornøyd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar