Sollies blogg: Big Bend

Thanksgiving feiringen i år ble uten store familieselskap og ingen selvlagd kalkun. Vi pakket med oss fjellsko, mye varmt tøy og utstyr, vrei nesa vestover og kjørte ca 10 timer før vi ankom nasjonalparken Big Bend helt vest i Texas.

Bilen var ferdigpakket tirsdag rett etter skoletid og vi kjørte så langt vi orket den dagen. Vi overnattet i Del Rio Texas, en liten by midt uti intet, det føltes i alle fall sånn for oss etter en lang, men hyggelig kjøredag.

Dette var en av de få bensinstasjonene vi ikke turte å
kjøre forbi, mest fordi vi visste det var lenge til neste
mulighet for å fylle. Det var her inne vi fikk hilse på en
"Texas chihuahua", det var en megastor grand danois.

Denne artige lille roadrunneren traff vi på med en gang vi hadde kjørt
inn i parken, en morsom liten fugl som ikke kan fly, men løper veldig fort.

Her er vi ved Hot Springs, Mexico ligger rett på den andre siden av elva. Rett før vi kom ned til Hot Springs ble vi stoppet av grensepolitiet som instendig ba oss om ikke å kjøpe noe fra meksikanerne som noen ganger kommer over elva for å selge suvernirer og håndlagde ting fra Mexico. Da vi kom ned til badekulpen, var det noen andre turister som fortalte oss at en gruppe meksikanere akkurat hadde vært over for å prøve selge. De hadde ikke sett grensepolitiet i tide, så de rakk ikke å ta med seg tingene tilbake. De satt litt betutta å så på oss på den andre siden. En av de andre som var der, gikk over med en sigarett til hver av de før han skyndte seg tilbake. Hvis han hadde blitt oppdaget kunne han risikert en straff på USD 5.000.

De så litt betutta ut der de satt uten tingene sine.
En tankevekker på hvor heldige vi er .

Vakre fjell i solnedgangen

På vei oppover mot Emory Peak.

Chisos Mountain

Noen steder var det trappetrinn.

En bitteliten fargeklatt av en blomst.

Emory Peak er det høyeste punktet i Big Bend med sine 2.385 m.o.h. Turen opp og ned er ikke mer enn ca 14 km lang, men det er noen bratte partier innimellom. En flott tur med en liten klatreetappe på slutten for å nå toppen. Utsikten er fenomenal, det eneste vi manglet på toppet var kvikklunsjen, den lå og ventet i bilen. Vi tok følge med en kollega av Per og to av sønnene hans som også gikk samme turen. Flere steder underveis var det skilt om at det var fjelløver og bjørn i området. Et sted hadde de også skap man kunne sette fra seg sekker i hvis man ikke ville ta de med helt til topps. Skapene var selvfølgelig for at bjørn ikke skulle få tilgang til mat. Det har visst vært et større problem i det siste med at bjørn trekker nærmere folk siden det har vært så tørt det siste året og bjørnen ikke har hatt tilgang til nok mat. Heldigvis er det svartbjørn som ikke er den farligste arten.