Springbreak

Springbreak er en av de store ferieukene her i USA. Spesielt mange studenter drar på strandferie og benytter anledningen til å slå ut håret. Da var det kanskje like greit at vi vendte nesa nordover mot snøen. Det var noen springbreak studenter der også, men antagelig ikke like mange som i de populære områdene i Florida og Mexico. Vi bestemte oss for å dra til Durango i Colorango, ca 19 timer kjøretur herfra. Per og jeg var i Durango sommeren 1992 og likte oss veldig godt der, så da var det ikke vanskelig å bestemme seg for å dra dit på vinteren.

Durango oppsto i 1880 med jernbane for å frakte mineraler til og fra gruveområdene. Durango ligger nesten 2000 moh, mens fjelltoppene rundt er over 3000 moh. Vi merket godt at vi var ganske høyt oppe. Hotellrommet vårt lå i tredje etasje, og hver gang vi gikk opp var vi ganske så andpustne når vi kom på toppen.

Men tilbake til kjøreturen oppover. Vi dro rett etter at skolen var ferdig fredag ettermiddag, og overnatta i San Angelo. Lørdag tok vi det ganske med ro og kjørte til Amarillo hvor vi overnatta til søndag. Vi stoppet rett sør for Amarillo og tok en avstikker innom Palo Duro Canyon: http://www.palodurocanyon.com

Palo Duro er den nest største canyonen i USA, etter Grand Canyon. I Palo Duro kunne vi kjøre ned i canyonen, ikke like imponerende som Grand Canyon, men utrolig flott likevel. Lagvis inndeling på fjellsidene i orange, rød, brun, gul grått og hvitt viser tidsepoker fra 240 million år siden og fram til i dag. Indianerne var de første til å slå seg ned her, før den hvite mann kom og flyttet de til indianerreservater. En del av canyonen er fremdeles privat drevet som kvegfarm, mens den delen vi var i er statseid. Her kan man campe og de har laget til noen flotte turstier der mange både syklet og gikk. Vi gikk en liten tur, men snudde fort da vi begynte å bli angrepet av noen små, hissige insekter.

Etter den flotte naturopplevelsen, bar det inn til Amarillo og ny turistattrakjon: Cadillac Ranch: http://www.legendsofamerica.com/TX-CadillacRanch.html

Her har en eksentrisk millionær med hjelp fra en kunstnergruppe(Ant Farm) halvveis gravd ned 10 cadillacer som skal representere de tidligste utgavene av cadillac. Bilene ble gravd ned i 1974, siden den gang har de blitt flyttet en gang noen få kilometer unna. Det er lov til å spraymale bilene så mye man vil. Bilene har blitt malt om et par ganger, men nå var de fulle av graffititegninger fra all verdens turister og lokale. Alle ble malt rosa en gang for å markere bursdagen til kona til idemakeren. En annen gang var alle hvite for å bli brukt i en reklame. Alle bilene ble også malt svart til ære for en i kunstgruppa som døde.

Vi syns det var litt sært, men også veldig morsomt. Ungene fant noen spraybokser som noen hadde lagt igjen, og malte og sprayet i vei. De kunne også klatre på bilene, men med stor forsiktighet, spraymaling er ikke akkurat noe som er lett å vaske bort.

Til middag denne kvelden dro vi til Texas´s kanskje mest kjente steak house; Big Texan: http://www.bigtexan.com/free72facts.html Her kan man få kjøpt en 72 oz(ca 2 kg) steak, og dersom man klarer å spise denne og tilbehøret(bakt potet, rundstykke, grønsaker ol) i løpet av en time, får man måltidet gratis.

Da vi var der(vi bestilte altså ikke 72 oz), satt det tre menn ved konkurranse bordet. En av de som var rimelig svær, klarte å spise opp alt, mens de to andre som var relativt tynne, klarte det ikke. De fikk likevel med seg restene i en doggybag, så jeg tror nok de hadde mat en stund. Folk klappet og heiet når det var noen som klarte det, de ble tatt bilder av og flere ba om autografen til han som vant. Veldig sært og sykt at man oppmuntrer til overspising og hyller vinnerne som om de var olympiske mestre.

Dagen etter tilbrakte vi stort sett i bilen og kjørte helt fram til Durango. Vi tok en liten avstikker fra hovedveien for å kjøre et lite stykke på den gamle Route66. Her så vi mange gamle og forlatte bygninger, bilvrak og noen få små bebodde gårder. Det var nesten som om tiden hadde stille i flere tiår. Route66 gikk opprinnelig fra Chicago til Los Angeles og har eksistert siden 1926:http://en.wikipedia.org/wiki/U.S._Route_66

To andre familier fra Houston/Katy var også i Durango sammen med oss. Vi bodde på Hotel Strater;http://www.strater.com/, et gammelt ærverdig hotell fra slutten av 1800-tallet. Det var høyt under taket og de hadde beholdt mange gamle møbler og stilen var beholdt med effekter fra cowboytiden.

De to første dagene tilbrakte vi i slalombakken. Ellen og Andreas hadde ikke så veldig lyst til å være på skiskole, så vi tilbrakte dagene sammen i bakken. Litt øving gjør mester, men det var tydelig å se at det var lenge siden skia hadde blitt brukt. Forholdene i bakken var kjempebra, søndagen hadde det kommet 20 cm nysnø, kunne ikke vært bedre.

De neste to dagene ble det langrennski. Vi kjørte opp til ca 10.000 fot(ca 3.000 m), kjempeflotte fjell, flott utsikt og mye snø. Det var ikke preparerte løyper der, men en del snøscooter spor vi kunne følge. For de minste barna var det litt vanskelig å gå uten preparerte spor, men vi fikk oss en liten tur før vi fant et fint sted vi stoppet og spiste lunsj. Ungene syns det var kjemefint å base i snøen, bygge huler og lagde skihopp. Vel, skihoppet tok Tore seg mest av, og vi andre fikk også lov til å prøve. På tilbakeveien prøvde vi oss på å lage en liten sløyfe så vi fikk oss en liten tur, mange kilometerne ble det dog ikke. Dagen etter dro vi tilbake til samme stedet og både store og små storkoste seg med hulene, tunnellaging, snøballkrig og mye mer. Et flott sted, og vi så nesten ingen andre som var ute på langrennski. Det er veldig populært med trugeturer, så de så vi noen av, i tillegg til noen snøscootere.

Ikke langt unna Durango ligger Silverton, en koselig, liten gruvelandsby. Flere cowboyfilmer er spilt inn her. Gatene og husene er små og minner fra gamle cowboyfilmer dukket opp mens vi gikk i gatene. I 1983 var det ca 2000 mennesker som bodde i Silverton, de hadde 2 banker, 5 vaskerier, 29 barer og flere hoteller.

Den fjerde dagen tok familien Sollie fri fra skiene mens de andre tok en siste dag i slalombakken. Vi fikk rusla litt i sentrum av Durango og fant mange små, fine butikker, spesielt mange sportsbutikker og selvfølgelig turistbutikker med både de vanlige t-skjortene og suvernirene, men også flere butikker som solgte kunstverk o.l. indianerne hadde lagd.

Vi dro også på snøscootertur, noe vi alle syns var kjempegøy. Det var veldig tungt for armene, både for de som satt på og vi som kjørte. Andreas fikk dessverre ikke lov til å kjøre, men han syns det var skikkelig gøy likevel.

Vi var også innom det lille togmuseet i Durango. De har et gammelt damplokomotiv som går daglig fra Durango og til Silverton om sommeren. Om vinteren snur toget et stykke opp i fjellene. Museet var veldig bra, de hadde klart å ta vare på mye verktøy, utstyr og bilder fra gullalderen.

Durango er et de steden i USA som har størst tetthet med restauranter i forhold til folketallet. Vi hadde ingen problemer med å finne spisesteder, og maten var utrolig bra. Vi spiste noen ganger på hotellet også, de hadde tre spisesteder, en litt finere restaurant, en pub og en grillrestaurant.

Lørdag var det på tide å pakke bil og dra hjemover igjen. Med ca 19 timer i bilen foran oss, var det bare å finne fram dvd´er og smøre seg med tålmodighet. Vi stoppet helt sør i New Mexico og fikk med oss White Sands. En ørken sanddyne som er nesten kritthvit og strekker seg milevis av gårde. Vi fikk brukt spaden igjen og gravde og lekte litt i sanda før vi kjørte videre.

Ikke langt unna White Sands ligger Trinity Site, det var her den første atombomben ble detonert 16. juli 1945. Dette stedet ble valgt fordi det var øde og ikke lå så langt unna Los Alomos, senter for USA´s atomvåpen forskning. Her har de åpent kun to dager i året for amerikanske statsborgere som vil inn på området for å se.

Neste dag kjørte vi stort sett i ett strekk for å komme oss hjem før det ble mørkt. Da var det bare å pakke ut, rense ski og sette bort skiutstyr for denne sesongen. Her har nemlig sommeren kommet, det grønnes og temperaturene stiger, bassenget er snart klart for litt bading og langbuksene kan snart legges vekk.

Nikkepumper som det finnes en god del av i Texas.

Palo Duro Canyon

Cadillac Ranch

Han til venstre har akkurat spist over 2 kg kjøtt med tilbehør,

mens han andre har 25 minutter igjen, han klarte det ikke!!

Everything is big in Texas!!

Langs Route66.

Flotte forhold i bakken

Ut på tur:)

Over 3.000 m.o.h.

Silverton

3 stk fornøyde familier på tur.

Det ble mange huler og tunneler.

Damplokomotivet.

Snart oppe.

Flotte fjell

Snart klar for tur.

Prøvesitte, men ikke kjøre...

Utkledning på jentene.

Fra hvit snø til hvit sand.

Rodeo

Mars er rodeotid her i Houston. I løpet av tre-fire uker er det rodeo som gjelder her i by´n. Og ikke bare rodeo, her er det konserter, tivoli, dyreutstillinger og mye, mye mer. Det hele settes i gang med en stor parade som vi fikk med oss litt av i år. I mer enn 1 1/2 time går hester, band og orkestere i lange tog i down town. Ellen skulle i en bursdag på ettermiddagen, men vi fikk med oss store deler av paraden. Det var utrolig flott å se på og morsomt å se hvor gøy de hadde det de som var med. Bortsett fra de som ikke hadde så mye klær på seg, det var ganske så kaldt selv om sola var framme. Noen av jentene som var i drillkorpsene hadde på seg små drakter og det så ikke særlig varmt ut. Men stemningen var utrolig bra, folk setter virkelig pris på det de viser fram.

Og etterpå kommer feiebilene for å koste etter hestene!!

Andreas fikk en litt morsom hjemmelekse i "heimkunnskapen" for noen uker siden. Han måtte ha med seg en tom 2 liters brusflaske, erter, en sokk, en smukk og et håndkle. Og dette skulle de lage dukke av. Hvorfor og hva som var hensikten sa han ingenting om før dagen etter da dukka var ferdig. Dukka som ettehvert fikk navnet Baby Bob, skulle passes på akkurat som om det var en levende baby. Bob skulle leses for, passes på døgnet rundt, en gang hver natt måtte han stå opp for å sjekke babyen også. Og hvis de trengte barnevakt kunne de betale noen 10 cent pr time. Alt dette skulle redegjøres for og tilslutt ville de få karakter.

Andreas var faktisk veldig flink, han leste for Bob(selv om jeg ikke er sikker på om han gjorde det høyt) og passet på at han aldri var alene. Bortsett fra en kveld da vi skulle på 100 årsfeiring til speideren. Han hadde glemt å høre om noen kunne passe Bob i noen timer, så da ble han sittende igjen alene i bilen, stakkars Bob!! Men Bob ble passet på ellers om natten og han fikk se på tv og ble lest for i flere dager. Hovedgrunnen til dette prosjektet var nok å vise ungdommene hvordan det er å ha ansvaret for en baby. Læreren sa til de at hvis de ikke kunne passe på babyen, så var de ikke klare for sex. Kommentar fra en i klassen: "men det går da an å bruke kondom!" Læreren: "Nei, det er ikke sikkert nok!!" Gutten: "da bruker jeg to!!" Morsomme disse ungene.

Baby Bob på kjøretur.

På Ellen sitt trinn har de i hele vinter hatt et program gående som heter POWER. Der har officer Nelson kommet til de på skolen og fortalt de mye om hva de skal gjøre hvis de blir tilbydt narkotika eller alkohol, og han har snakket mye om hvor farlig det er å bruke det. De har hatt flere tilstelninger og nå var det på tide med "graduation".

Officer Nelson hold en lang tale om hvor viktig det er å holde seg unna narkotika og alkohol, og hvor mye man kan styre sitt eget liv ved å ta de riktige avgjørelsene. Kjempeflott tale, helt til han begynte å fortelle om sin sønn som har hatt det stritt gjennom oppveksten med alenefar og kommet i trøbbel flere ganger. En fengende historie og viktig å fortelle, men ikke til 10 åringer syns jeg. Etter flere ganger å ha bli innkalt til rektor pga mye bråk og slåssing, fant sønnen ut at han ville begynne i det militære. Han har skikket seg vel siden den gang og har vært flere ganger i Irak og Afganistan. Nelson var selvfølgelsig stolt av sønnen sin som representerer landet sitt på en sånn flott måte og risikerer livet for at vi skal beholde friheten vår. Kjempebra at noen gjør det, og utrolig flott hvis foreldre er villige til å sende sine barn ut i krigen. Men skjønte ikke helt hva det hadde med narkotika, alkohol og å kunne ta de riktige valgene. Følte nærmest at vi var på et rekrutteringskurs.

Men over til det mer positive med avslutningen. I løpet av POWER tiden har de jobbet med mange forskjellige ting for å få poeng. Ellen var en av de som hadde flest og fikk dermed en ekstra premie i tillegg til gradueringsdiplom. Av over 200 elever, var det ca 20 som hadde utmerket seg på en eller annen måte.

Første uka i mars var jeg med Katyklubben på utflukt til The Heights. Det ligger litt nord for down town, og har fått en liten oppblomstring de siste årene. Her bor det mange kunstnere og flere som har restaurert noen av de gamle husene. Vi fikk lov til å komme inn og se i et av de, et flott viktoriansk hus fra slutten av 1800-tallet. Eieren hadde pusset opp hele huset og fylt det med mye gamle og flotte antikviteter. Det var som å være i et museum, bortsett fra at det var noen som bodde der enda. Eieren var veldig stolt av å vise fra huset sitt og alle tingene han hadde, noe han virkelig hadde all grunn til. Ute i hagen hadde han laget til rom med plass til mange fugler og en liten elv med plass til fisker. Som dere ser på et av bildene kan man se fiskene innenfra, utrolig genialt laget til.

I tillegg til den store rodeoen i Houston, finnes det mange mindre rodeoer rundt omkring. Vi dro til den de hadde i Katy og hadde en kald, men fornøyelig kveld. Siden det er litt mindre arena og færre publikum, kommer man nærmere arenaen og ser litt bedre. Moro at de sørger for rekrutteringen også; et av innslagene var riding på hestepinner for de minste. I tillegg har de alltid saueriding for de små. Her skal de små holde seg lengst mulig på saueryggen, et av de morsomste innslagene etter min mening.





Når man er på rodeo i Houston er det som regel konsert rett etterpå på samme billetten. For oss ble det konsert med Jonas Brothers. Hylende jenter og fullt hus, kanskje ikke helt Andreas sin favoritt, men en opplevelse var det uansett.